Gran Canaria

24.10.2013 03:53

Nå er vi kommet frem til start, akkurat som om vi ikke har begynt ennå liksom – hahh…

22 oktober seilte vi inn til Las Palmas marina, en riktig så ”lite” trivelig innseiling med store fæle tankskip og ymse arbeidsbåter overalt. Men selve marinaen litt lenger inn var bedre, gudskjelov.

Men vi har da vært innom noen andre plasser innen vi kom hit og siden sist oppdatering på siden vår:

 

Madeira.

Vi heiste seil plutselig en formiddag og la av sted på skarp kryss retning Madeira fra Porto Santo. Vindene og sjøen var snille med oss på første strekket og det var bra siden vi tidligere hadde erfart at Sofie ikke var så veldig sjødyktig, i alle fall magen hennes.

Men halvveis over ville værgudene noe annet gitt. Vinden økte og så gjorde bølgene, innen vi var kommet frem hadde vi opp mot 40 knop rett på trynet og flotte bølger som skrubbet båt og mannskap rene.

Ganske spesielt å stå til rors kun i badebukse i liten storm og bli spylt av fru atlanter, men det ble allikevel litt kjølig etter hvert. Og Sofie stakkars beviste igjen at små mager kan bli riktig så ustabile, men hun holdt stand såpass lenge at vi kan tittelere henne som seiljente.

Vi hadde i utgangspunktet vurdert å gå til Funchal men fant ut at Quinta Do Lorde var en passende havn å søke ly i. Så rett utenfor innseilingen til trygge siden av moloen fant Dory noe tau og sjøgress å leke seg med. Brått var det ingen fremdrift og spore og Dory ristet og skalv under forsøk på pådrag, propellen var full av et eller annet.

Jeg hev meg ned i motorrommet og sjekket og dobbelsjekket gir/vaier etc, opp igjen og kunne konstatere at vi hadde full stans pga noe i propellen. Så var det bare å kalle opp marinaen og si at vi lå 100 mtr utenfor innseilingen med motorstans. Etter mye om og men og en ustanselig strøm av portugisiske gloser sa jeg at vi seiler inn! Da kunne de plutselig flytende engelsk og gav tydelig beskjed om at vi ikke fikk lov til å seile inn i marinaen med motorstans, men å ligge i ro og vente på hjelp. Nuhh vel, ligge i ro i kraftig vind og sjøgange er ikke lett, så litt kunne vi nå vel nærme oss vel. Vi ble møtt av en gummibåt akkurat når vi rundet inn gjennom moloen og klarte oss for egen fremdrift inn til anvist bryggeplass – lett som en plett.

Da var det bare ned å dykke og kutte løs all skiten rundt propellakslingen og så var Dory god som ny igjen.

 

Quinta Do Lorde. (www.quintadolorde.pt/)

Marinaen viste seg og være et fantastisk flott sted og på mange måter noe spesielt. Her var hotell, leiligheter og luksusboliger i fleng inne på et avsperret område. Alt så veldig flott ut, men innvendig i husene var det ingenting. Knappe 20% av komplekset var solgt, resten står som påminnelse om den stadig reelle finanskrisen. Men fasilitetene var her, sjøbadebasseng hvor Atlanteren skvalpet inn over oss med sine 24 grader, paraplydrinker osv..

 

Jon slapper av på basseng kanten

 

Se på meg da, trude nyter atlanteren på trygg avstand

Havnen er drøye 20 år gammel, men alt rundt er nybygget og ble ferdigstilt for 2 mnd siden.

Første dagen ble en badedag. På dag 2 tok vi bussen inn til Funchal for å oppleve hva byen kunne by på. Her fikk vi raskt vår dose med turistbutikker og turister. Vi skulle avslutte dagen med en gondolheis opp til en fjelltopp, men var akkurat 3 minutter for sent ute, og bussen vi prøvde å nå etterpå var vi 5 minutter for sene til så da ble det taxi tilbake. Men vi rakk da i alle fall å handle bursdagsgaver til Christian og Fredrik som sendes med Vanja og Frode hjemover til gamlelandet.

 

På bytur til Funchal

Noen dager senere vinket vi farvel til Vanja, Frode og Sofie klokken 07:00 om morgenen, de skulle hjem igjen via Lisboa et par dager. Takk for følget i nesten 4 uker, vi gleder oss til neste gang vi sees.

 

Var tidlig om morran dette ja. Good tur hjem til kalde nord.

Vi ble værendes i Quinta Do Lorde i 1 uke og fikk bl.annet med oss en organisert og gratis busstur på nordre delen av Madeira. Et av stedene var Santana med sine små og rare hus. Vi passerte også over en fjelltopp på 1450 mtr høyde og følte at dette nesten var som å kjøre gjennom norsk natur, ble nesten litt hjemmelengsel her ja.

 

Machico.

Så fikk vi nok av bryggelivet, kastet fortøyningene og seilte et lite stykke ned til Machico hvor vi viste at Mari Maggi og Eventyr lå for anker. Etter en liten og deilig seiltur nærmet vi oss og Trude begynte å reve seil mens jeg startet opp for å gå for motor inn å ankre opp. Men neida. Om det har en sammenheng med alt vi fikk i propellen uken tidligere vet vi ikke, men vi hadde nå ingen fremdrift. Det var bare å stramme opp seilene og ta en ekstra runde ut på havet igjen å få fart inn i bukta. Revet seil noen ti-meter innen antatt god ankerplass rett ved siden av våre norske venner og lot oss sige inn. Ned med ankeret og gjøre klar til propellsjekk. Overraskelsen var ganske stor da jeg kom ned og kunne konstatere at her var det kun en enslig naken aksling som stakk ut fra seildrevet. Propellen var borte vekk. Opp og tenke litt over situasjonen og så frem å rote helt nederst i fremre babord skott, og der lå det en gammel fast propell full av norske gamle groer, gudskjelov. Takk Håkon (gml eier) at du tok vare på gamle propellen, den kom virkelig til nytte igjen. Trude gjorde fast tau i alle løse deler og senket over skutesiden og ned til meg som holdt som best på pusten og skrudde propell i reserfart under vann. Så der. Da var det bare å ankre på nytt og bakke opp så vi var sikre på festet.

 

Kvalitetstid på dekk med god bok. Ligger for anker i Machico

 

Ohh, nybakte kanelsnurrer og boller, mee liiike....

Byen Machico ligger i ei naturlig bukt ved utløpet av elva med samme navn. Den er Madeiras tredje største by i folketall (11 106 i 2011).

Dette var det første stedet João Gonçalves (Zarco), Tristão Vaz Teixeira og Bartolomeu Perestrelo gikk i land, da de kom til Madeira 2. juli 1419. Landsbyen blei base for Teixera, da han fra 1425 blei kaptein over en tredel av øya. På torget er Teixeira minna med ei statue. Fra 1440 til 1496 var Machico også hovedstad for heile Madeira.

Kirka i byen, Igreja Matriz, er fra 1400-tallet. Den har blant annet ei statue av jomfru Maria, en gave fra kong Manuel I. Et annet gudshus er Capela dos Milagres (Mirakelkapellet) fra 1815. Det står ifølge sagnet over grava til Anne d'Arfet (se avsnittet om byens navn). Et tidligere kapell blei ødelagt av flom i 1803, men et skip fant seinere et krusifiks fra kapellet ute på havet. Dette «mirakelet» feires hvert år 8. oktober.

Bysentrum har også rester etter to gamle fort, som skulle beskytte befolkninga mot sjørøvere. Forte do Amporo blei bygd i 1706 og Forte de São João Baptista to år seinere. Det første er i dag turistkontor og kulturminne, mens det andre har vært kolerasjukehus, men er i dag i privat eie. Øst for byen ligger Pico do Facho (Fakkeltoppen, 320 meter), der en i tidligere tider tente varselbål ved piratangrep. Siste søndag i august hvert år feirer Manchito Festa do Santissiomo Sacramento (Det hellige sakramentes fest) med karneval, opptog og bål fra toppen.

 

Shopping i Machico. Mye å velge mellom og spennende ting i kjølediskene.

Vi ble liggendes 2 netter på svai innen vi ble lei den ustanselige rullingen på atlanterhavsbølgene. Etter en rask vurdering over kaffe og nybakte boller på ettermiddagen fant vi ut at det fristet med en tur til Lanzarote og med en tur innom La Graciosa.

 

Avreise fra Machico og Madeira. I bakgrunnen vises flyplassen. Hva gjør man når øya består av bare fjell og det behøves en flyplass, jo da bygger man en flyplass med rullebane og det hele på stolper i havet!

Solnedgang på tur fra Machico, herlige tid.

Litt rart å tenke på at vi tidligere i år brukte flere uker på å planlegge og klargjøre seiltur tur-retur Skagen, mens vi nå kan bråbestemme oss for en seiltur over Atlanteren som tar minst 2 døgn. Well well – of we go. På turen over så vi en og annen delfin og jammen kom det ikke en skilpadde svømmendes også. Med taktfaste grep padlet den seg vestover og holdt nesten på å smelle inn i skutesiden vår. Hadde jeg vært skilpadde ville jeg svømt på ryggen tror jeg, tenke seg til å drasse rundt på et skall når den bare kunne ligget oppi og slappet av under overfarten. Andre natten passerte vi rett bak en annen seilbåt som var nesten på samme kurs som oss men lå ca 20 grader lenger øst. Etter mine nattlige kalkulasjoner skulle de til Sahara ett eller annet sted og hvor de kom fra var helt uforståelig, ganske underlig. Det så også ut som det stod et par karer på fordekket, også ganske spesielt i såpass høy sjø.

 

La Graciosa.

Dette må være en av de flotteste perlene på denne jord, i alle fall så langt på reisen vår. Det som så ut som en liten flekk på kartet viste seg å være en passe stor øy proppfull av lange deilige sandstrender, flotte ankringsbukter og et idyllisk lite tettsted.

 

Jon dykker rundt i bukta og foretar kontroll av ankerfeste. Alt godkjent, både temparatur, sikt og ankerfeste.

Solnedgang fra ankerplass, lekkert hva....

Graciosa Island eller allment La Graciosa (spansk for "grasiøs") er en vulkansk øy i Kanariøyene i Spania. Den ble dannet av Canary hotspot. Øya er en del av Parque Natural del Archipiélago Chinijo, Reserve av Biosphere, "Marine Reserve of La Graciosa. Landsbyen ligger i den sørøstlige delen av øya med hus som omkranser havnen og har to brygger og en marina i bukta. De eneste to bosetninger er Caleta del Sebo og sommer-residensen Casas de Pedro Barba . Øya består utelukkende av vulkansk stein og sand.

Turisme er den viktigste næringen sammen med fiske. Hvert år strømmer turistene til øya med sitt tempererte klima og sin hvite vulkanske kyst. Øya har en skole, Lyceum, postkontor, supermarkeder, legesenter, apotek, en bank filial.

Gater og veier på La Graciosa består av fast dekke, sand. De Gracioseras kan ofte sees tidlig hver morgen når de feier gatene glatte av forrige natts fotavtrykk. Motorkjøretøy er strengt forbudt og begrenset til en håndfull av lisensierte biler til spesielle formål. Siden veiene er dårlige og biler må sendes til Lanzarote for reparasjon. Ca 70% av motorkjøretøy på øya er gamle Land Rovere som ofte kan repareres av en lokal servicemann. Vanligvis er det Land Rover drosjer tilgjengelig som tilbyr øytur som varer omtrent en time. Alternativt kan de ta turister til en av strendene og plukke dem opp senere. Tilgang til Graciosa er en 35-minutters fergetur fra Orzola på Lanzarote til havnen i landsbyen. Det er en campingplass på øya som ligger på Playa del Salado i den vestre enden avCaleta del Sebo.

 

Vi kom frem rundt lunch og la oss på anker i en bukt omgitt av sandstrender og lyseblått vann så klart at vi så alt på bunnen på 9 mtr dybde. Her lå en del båter fra før men det var godt om plass for alle. Rett før solnedgang kom det inn en fransk seilbåt med 2 store sykler pakket i sort plast på fordekket, det var seilbåten vi passerte i natt ja!

 

Og på topptur må vi jo, tross alt Dory på tur. Også har vi blitt så flinke til å sette spor etter oss, om ikke for evig minne så holder det en stund da.

 

Her skal vi opp, ikke rare greiene kanskje men hardt etter å ha sittet på rompa i flere uker.

 

Neesten oppe, puhh i 40 varme. Godt det var overskyet i dag.

 

Langt der nede ligger vi for anker.

Øya består av noen halvstore fjell og resten er bare sand og atter sand, selv veien rundt inne i tettstedet var sand. Å subbe gatelangs på sandveier i slitt shorts gav oss en litt sånn seilbomsfølelse, helt ålreit altså.

 

Ut på tur aldri sur. Et sted borti der ligger det en fin landsby.

 

Fjellet i bakgrunnen har vi besteget.

Endelig en landsby - Vann vann

 

Returen til bukta vår tok vi på veien, tenkte det var mye kortere og enklere. Yeahh right!

I tillegg til soling, bading og dykking i varmt vann ble det en topptur på fjellet (var kanskje 500 mtr/h) og rusleturer på stranda og i ørkenen. Etter noen dager kom det en norsk flott skute inn å ankret opp ved siden av oss og vi ble raskt invitert om bord i båten til Bjørn og Berit på en duggfrisk GT. Dagen etter lagde vi felles lunch som varte til solnedgang, hardt liv på La Graciosa altså. Bjørn og Berit har seilt rundt på Kanariøyene i 2 år og vurderer en tur over dammen kanskje til neste år. Hvem vet, kanskje vi sees igjen et eller annet sted.

 

Lanzarote.

Etter en uke på La Graciosa heiste vi seil og dro videre rundt nordenden av Lanzarote og ned til Puerto Calero. Etter 2 uker på svai la vi oss til brygge igjen. Det var virkelig stor forskjell, en flott og stor marina med alt som tenkes kan kjøpes for penger.

Vi dro frem syklene våre fra lugaren og fikk endelig trent pedalmusklene litt igjen. La ut på sykkeltur første gangen til Puerto Del Carmen som viste seg å være en skikkelig turist(felle)by. Det var veldig fint overalt, men vet ikke om jeg synes det er så eksotisk når de innfødte kelnerne snakker flytende norsk. Jeg tviholdt på min stotrende engelsk og de svarte på norsk.

 

Sykkeltur til Puerto Del Carmen. Mange utfordringer i terrenget og noen av de hadde de fikset ganske bra.

Ohoi, lyst på nye kaktuser muttern....

På tur ned siste kneika til Carmen.

Neste sykkeltur tok vi ”opp et nivå” og gikk for hovedstaden Arrecife. Vi passerte Puerto del Carmen, syklet forbi flyplassen og kom nesten frem, men så tok tørsten over og vi måtte desperat søke ly oppi hver vår bambus stressless på en strandbar. Slettes ikke så galt med en kald drikke når solen hamrer 40 grader i knollen på en.

Det var visstnok ikke lov å bade inne i marinaen av sikkerhetsmessige grunner, men vedlikehold og annet arbeide tror vi var tillatt. Så jeg var stadig nede å sjekket propellen når vi var om bord, godt å vite at den var der, også var det avkjølende.

Vi hadde planer om å ta opp båten for vedlikehold på Lanzarote men ville gjerne ha på plass ny propell samtidig. Det viste seg å ikke være så enkelt, lang bestillingstid osv. I tillegg trenger vi en stålramme for monteringen av et solcellepanel bak på båten og nye batterier som dessverre viser seg å være for dårlige. Vi brukte mye av tiden på Lanzarote for å få på plass alle bestillinger og shipping av utstyr til Gran Canaria. Etter 6 dager mente vi å ha full kontroll og gikk ut i 5 tiden om ettermiddagen.

 

Solnedgang på tur fra Lanzarote.

Det var lite vind men ved litt motorhjelp fikk vi en ok seilfart på 4-5 knop. Dagen etter kom med en fantastisk flott soloppgang og vi kunne skimte Gran Canaria i det fjerne. Vi fikk følge av hel stor flokk delfiner som hoppet og trikset for oss en lang stund, virkelig et flott skue. Trude satt i forpiggen og jublet for hvert plask. Når vi nesten var fremme revet vi seil og felte ned badestigen. Et helt flatt atlanterhav, stekende sol og 26 grader i vannet, ble ikke aktuelt å gå inn i noen marina ennå nei. Spesiell følelse å bade på 2000 mtr høyde i tindrende klart vann….

 

Frokost midt på atlanteren uten rulling - ikke hver dag det nei.

Soloppgang

Og vi fikk storfint besøk på tur inn mot Gran Canaria

 

Gran Canaria, here we come. Nå er vi endelig fremme, rykk frem til start!

Vi fikk plass på en rekke mellom flere andre ARC båter. Her er ingen flytepottonger mellom båtene men det ligger ferdige tau ute i vannet som trekkes opp for feste i bauen. Plassen vi fikk tildelt var en halv meter for smal, så da var det bare å fendre opp og presse seg på plass!

Vi har nå fått bestilt løft på slippen og venter på propell, vindror og batterier. Håper alt går i orden og at varene sendes til rett øy, krysse fingre.

Også venter vi på mange besøkende, familie og venner, og crewet vårt over til kariben.

 

To be continued!...............

 

 

 

 

Reisebrev

Denne listen er tom.