Isle of Man - La Coruna

12.08.2013 02:19

Isle of Man

Vi kom frem til Isle of Man etter en flott og varm tur fra Belfast rett etter solnedgang og ved lavvann. Pga av lav vannstand ble vi henvist til en flytebrygge på utsiden av byen frem til dagen etterpå når de kunne åpne sjøslusene inn til bykjernen igjen. Vi fortøyde longside med et eldre ektepar fra Holyhead i Wales, som viste seg å være meget hyggelige og hjelpsomme etter hvert.

Vi ruslet deretter en tur inn til byen for å se om vi kunne finne noe mat/drikke. Det ble noen øl og kebab på en av pubene.

Dagen etter fikk vi komme inn klokken 15:00, de åpner slusene 1 time før og etter høyvann.

Havnen:

 

Første bøttefødte ;-)

Isle of Man er en øy i Irskesjøen mellom England i øst, Irland i vest og Skottland i nord. Man styres som et konstitusjonelt monarki underlagt, men ikke en del av, Storbritannia.

Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey (Lakselv) og Snaefell (Snøfjell). Man ble norsk skattland, og én norsk konge (Magnus Berføtt) har vært direkte konge av Man. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266. Etter en periode av vekslende underkastelse overfor kongene i England og Skottland kom Man under føydalt overherredømme av den engelske krone. Man ble underlagt den britiske tronen i 1765 og er derfor ikke en del av Storbritannia. Man styres stort sett som en selvstendig stat med egne lovgivende forsamlinger og lover, mens ansvaret for utenriksforbindelser og forsvar ivaretas av Storbritannia, og Man regnes derfor ikke som en selvstendig, suveren stat.

Første inntrykket av Isle of Man er at det er hit alle de gamle rånerne reiser…! Alle kara hadde langt hår, tatoveringer og hull i ørene! Dette er nok en øy for "Menn"?

Men de har mange hyggelige puber og severdigheter i Douglas, absolutt verdt et besøk denne øya.

Jon har fortsatt kjøpemani av duppeditter, så det første vi gjorde var å gå på shopping i båtutstyr butikken. Det er ikke måte på hva man skal ha. Men vi har nå fått skiftet ut de nedre rekkevaierene, så nå er de hele og fine, ny vannpumpe i tilfelle den gamle skulle ryke, og en rekke andre små greier. Så måtte vi jo se litt på byen. Isle of Man har en utrolig flott strandpromenade med masse små parker og små kafér. Kjempe koselig å spasere der.

Dagen etter var vi skikkelig turister og tok damplokmotivet til endestasjonen på vestkysten av Isle of Man, Port Eira. En flott liten badeby, men det blåste jo hunder og katter og ble egentlig ganske kaldt der. Halvveis tilbake på returen gikk vi av i CastleTown. Her var det en type festival som pågikk. Ute i havneområdet var det padlekonkurranse i gamle tinnbadekar. Det gikk ikke akkurat fort, og det så veldig vinglete ut, og noen gikk ned etter halvgått løp. Egentlig veldig morsomt å se på.

Port Eirin

Vi hadde en dag i Isle of Man hvor vi bare slappet av og solte oss, eller det var det jeg holdt på med. Jon var på utkikk etter oppbevaringskasser, og disse fant han, på andre siden av byen. Han hadde orangotangarmer når han kom tilbake og vi har nå oppbevaringsbokser til den store gullmedalje.

Frokost servert som orginalt blandt fyrbøtere på damplokomotivet. de stekte maten i spade reii inn i fyrkjelen på toget.

Det eldre ekteparet som vi har ligget ved siden av utenfor byen og inne på marinaen har hjemmehavn i Holyhead, og de kom med både tog tider og marinainformasjon til oss i forbindelse med at Mikkel skulle mønstre på i Holyhead. Og vi hadde også følge med de fra Isle of Man til Holyhead, de lå litt bak oss hele tiden og kom inn ca 1 time etter oss.

 

Wales

Også Holyhead kom vi frem til ved solnedgang, dog ikke mørkere enn at vi så litt av det vi holdt på med. Dette er vel ikke akkurat verdensnavle.

Jon tok en spasertur dagen etter, han er forsatt ikke ferdig med handlingen. Nå er det fenderplanker han er på utkikk etter. Etter noen timers rusletur fant han en trelasthandler på andre siden av byen og fikk bestilt de etterlengtede plankene. Vi fikk 2 stk 4 mtr lange sviller levert på brygga dagen etter, og Jon begynte med snekkerarbeidet sitt. Han holdt på nesten til han var ferdig, men da forsvant saga på sjøen.. så da var han ferdig!

Jeg fikk meg en tur denne dagen og kom meg opp på en topp som ikke var så langt unna. Fikk flott utsikt utover sjøen. Det var deilig bare å få lange ut litt. Har ikke blitt så mye av det de siste ukene.

Trude på topptur. God utsikt over Holyhead.

Mikkel kom med toget fra London på kvelden. Turen hadde gått greit og det var jo bra. Toget var litt forsinket og vi lurte litt når det kom ett tog og ingen Mikkel kom. Gudskjelov så kom han da med neste tog 10 minutter etter. Var ikke så lett å finne noe informasjon på denne togstasjonen. Og alt var lukket og låst. Vi kom oss tilbake til båten og Mikkel ble installert og da var det natta.

 

Pwillis

Morgenstund er gull i grunn.

Rolig liv ombord

Vi gikk ut dagen etter ved soloppgang for å få med oss tidevannstrømmene den riktige veien. Neste stopp ble Pwillis. Marinaen i Pwillis ligger en 20 minutters rusletur fra bysentrum. Dette var den varmeste dagen vi har opplevd til nå og den lengste veien fra marinaen til byen. Det var varmt å gå og det ble tungt med handleposene tilbake. Handleposene her er en vits, ikke holder de og ikke er de mulige å bære uten at fingre blir helt ødelagt.

Mikkel sitter på fordekket og spiller for fiskene og fuglene, og for godt seilvær da...

Vi bestemte oss for bare å runde rundt odden dagen etter for å komme oss ut fra havnen og ta en sole og badedag. Det var noen fine ankringsplasser rundt odden. Men etter at vi var ferdig med å fylle diesel, så var det plutselig blitt lavvann igjen og vi ble sittende fast ved dieselbrygga i 2 timer for å vente på at vi kunne komme oss av gårde.

Men vi fant oss til slutt en flott ankringsplass og da skulle det jo kjøres gummibåt. Så da måtte Jon igjen til pers for å få denne på plass og startet. Ikke så enkelt når alt er godt pakket bort og pluggen i motoren er gammel og nedsotet. Men det er nå ikke den ting den mannen ikke kan fikse, så etter litt riggarbeid og pluggjustering på godt øyemål med hammer, så kunne Mikkel kjøre båt og Jon endelig få seg en etterlengtet dukkert. Mikkel fikk med seg litt penger og kjørte seg en tur inn til badestranden og handlet is og brus, helt etter boka.

 

Padstow

Neste morgen hadde vi fin flyt i seilene og vi fikk en flott tur videre sydover. Gikk ca 60 nautiske mil innen vi la oss for ankring i en stille rolig bukt. Det ble en flott kveld med utrolig måneskinn. Fullmåne i morgen.

Dagen etter hadde vi egentlig tenkt oss rundt sør/vest tuppen av England, men vinden ville oss litt annerledes så derfor ente vi opp i Padstow. Her skulle vi få vår første grunnstøting. Slik kan skje når man ikke er helt på track med tidvannsforskjellene og leser tabellene nøye ja. Det er ca 7 meter tidevannsforskjell i Padstow og marinaen ligger også her godt beskyttet av en sjøsluse men denne så ikke vi fra innseilingen og kartet var ikke så selvforklarende. Vi kom inn når det var nesten på det laveste og og på plotteren var det nå dybdetall med understrekninger. Men hva betyr nå det da? Vel, innen vi kom inn mot sjøslusen ble det bom stopp! Så var det bare å bakke ut, til alt hell så satt vi ikke så godt fast, men det knaket rimelig i roret når vi bakket for å frigjøre båten og vi traff neste grunne. Jon ble rimelig stresset og var sikker på at roret hadde fått seg en skikkelig knekk. Vi fikk etter hvert "klamret" oss til en moring, og begynte å kontrollere alle rorfester, alt så veldig greit ut.

Så når alt fikk roet seg litt og det ble litt nervøs knising måtte vi jo finne ut hvor vi hadde havnet. Jon igjen frem med påhengsmotoren for gummibåten, men der var det ikke mye liv. Faktisk så dødt som det kan få blitt. Vi tok årene fatt og rodde som bare det inn på stranda. Det var ca 5 knop tidevannstrømninger i vannet.

Inn her skulle vi seile, neida....

Padstow viste seg å være en veldig hyggelig liten landsby. Lukket når vi kom oss i land selvfølgelig, men det lover bra for morgendagen. Når vi skulle ro ut til Dory på kvelden viste det seg at det var blitt veldig grunt der. Til og med gummibåten gikk på grunn og jeg måtte trekke den langt ut. Kunne nesten ha gått tørrskodd helt inn til båten. Gudskjelov var det dypt nok for Dory på den moringen vi hadde funnet. Hadde vi kommet tidligere og gått lenger inn hadde vi virkelig blitt stående på grunn! Tidevannet var veldig spesielt å se på når det steg. Det var nesten så vi planet etter moringen. Sjøslusen i Padstow er bare åpen noen få timer ved høyvann.

Vi kom inn dagen etter og fikk en flott plass longside til en annet båt. Her ble vi liggende på utstilling for alle turistene og krabbefiskerne. Krabbene her er blitt fisket opp mange ganger! Foreldrene er super ivrig, mens barna må stå å se på, de må jo ikke gå for langt ut på kanten. Vi ble i Padstow i 3 netter.

And the winner is (a secret)

 

Penzance

Bra seilvær til Penzance.

Denne gangen rundet vi syd/vest spissen av England og kom frem til Penzance, en liten fiskelandsby. Også her er det store tidevannsforskjeller. Legger du deg på feil plassering inne i havnen her, så blir man liggende på kjølen. Det var det en båt som gjorde. De fikk seg litt av en overraskelse når plutselig hele båten sto å vinglet på kjølen. Det var bare å stroppe fast båten etter beste evne og sette seg ned å vente til vannet kommer tilbake.

I Penzance var det mye skilter som fortalte om en fortid som piratby. Vi spurte en local kar hva forhistorien var. Det viser seg at det var landpirater her som lokket til seg sjøfarende ute i den engelske kanalen med falske fyrlys. Når båtene i dårlig vær fulgte falske fyrlys og gikk på grunn, ja da var det bare å forsyne seg av godsakene.

Jon og Mikkel gikk av gårde med 4 tomme 22ltr kanner for å fylle diesel i marinaen, men her hadde de gått tomme i løpet av formiddagen. Også vi som bare har kvart tank. Men marina karen forbarmet seg og kjørte Jon noen kilometer til nærmeste bensinstasjon og tilbake igjen uten at det kostet oss noe, det er gjestfrihet det ja.

 

Camaret Sur Mer, Frankrike

Fra Penzance gikk vi over den den engelske kanal og til Camaret Sur Mer. Denne overfarten tok oss 18 timer. Vi hadde ikke mye seilevind så det ble mye motorseiling. Camaret Sur Mer viste seg å være et iddylisk lite sted med mye franske turister og en og annen langturseiler på farten syd- eller nordover. Vi fikk oss noen gode lange rusleturer utover halvøya og tok i øyesyn mange gamle installasjoner fra krigens dager.

Godt med kold bayer i solen ja

Så var dessverre tiden kommet til at Mikkel skulle reise hjemover igjen. Flybilletter fra Paris til Oslo ble bestilt samt togbilletter fra Brest by til Paris med hurtigtog. Tirsdag morgen tok vi bussen inn til Brest klokken 07:00, fryktelig tidlig for oss alle sammen….

Brest by viste seg å være akkurat det vi hadde fått vite av 2 franske seilere i England, helt forferdelig tragisk dårlig! Det var en kvadratisk by bestående av brede gater, alt var grå betong og ingenting å finne på. Mikkel kom seg trygt av gårde med toget mens vi småløp ved siden av å vinket det vi kunne – snufs. Deretter tok vi taxi ned til havneområdet for å titte litt i et par båtbutikker i håp om å kunne få oppdatert kartdatabasen vår om bord, men neida, her var også alt stengt gitt. Så vi returnerte til Camaret Sur Mer med bussen igjen for å klargjøre båten til avreise over Biscaya dagen etter.

 

Ile De Sein

Planlagt avreise over Biscaya ble endret etter et par timers gange i kraftig vind, vi bestemte oss for å legge oss på anker litt lenger ut og i le. I kikkerten kunne vi se at det lå en øy lenger ut og at det var flere båter på tur utover i denne retningen. Vi bestemte oss for å ta en nærmere titt. Ile De Sein viste seg å være en veldig flott øy, full av mye vær, iddylisk liten by, en litt mer utbygd variant av Sveriges Kosterøyene. Vi fant en flott ankringsplass i en liten bukt som skulle være vår trygge havn neste 5 dagene. Dagene forløp med sol, bading, inn med dinghyen og fine rusleturer på øya.

Île de Sein er en øy i Atlanterhavet ved kysten av Frankrike, utenfor Finistère. Øya ligger 8 km fra pointe du Raz på andre siden av sundet Raz de Sein. Øya ligger langs sjøveien sørover fra Den engelske kanalen, og er kjent for det farlige farvatnet Chaussée de Sein, et stort område med mange rev som strekker seg mer enn 50 km frå øst til vest. Dette krever mange fyr og bøyer. Farvatnet er også kjent for mange skipsvrak og er et av de farligste områdene å ferdse i.

 

Vi var innom mange hyggelige steder, blant annet en liten kunstnerkafe som var tuftet på alt det interiøret som ingen andre ville bruke lenger. Den ble drevet av kunstmaler Didji som kombinert kafe/atlier og hadde også lokale utstillinger for andre kunstnere her som t.eks Frank Lion, vår redningsmann noen dager senere.

Atlieret til Didji.

Blomster Jon poserer

Båten til Frank Lion, hans kone og 2 barn. Her var det mye rart ombord, inklusive en stor samling stein. Kjekt å ha.

Jon ønsket seg ny tryne frisyre, vakkert ikke sant?? Noooot.

Langt å bære ut dinghyen ved lavvann

Minnesmerke over øyas falne befolkning.

Tjaa, sånn går no livet her på øya da. Taaxi.....

Solgudinnen trude

Trude vasker Dory litt bak

Veien til havet

Mandag morgen så vi at det var et fint værvindu å krysse Biscaya på. Jon inn med dinghyen i morgengry for å handle melk og brød til overfarten. Innen han var tilbake hadde vinden snudd 120 grader og økt til 45 knop og 50 knop i kastene. Den trygge ankerplassen til Dory hadde brått blitt til en lunefull felle. Vi lå på lang kjetting for sikkerhet skyld noe som gjorde at Dory nå ble blåst feil retning og rett på land. Trude startet motoren under basketaket og forsøkte så godt hun kunne unngå landkjenning, men det var ikke til å unngå. Jon kom tilbake etter 30 minutter og overraskelsen var stor, fossrodde dinghyen mot vinden for å bli blåst sideveis mot Dory. Vi forsøkte å kjøre ut å samtidig ta inn ankeret over vinsjen, men vinden var for sterk så vi bakket opp mot vinden og la oss kontrollert inn på grunne igjen i påvente av mindre vind eller hjelp. Og hjelpen kom, 1 redningsbåt, 2 lettbåter, Frank Lion som tolk og Didji som fotograf på land sammen med ¼ av øyas befolkning. Siden Didji arbeider som frilans for Fransk fjernsyn for å dokumentere det spesielle været på øya og følgende av dette, har vi forstått at dette nok allerede har vært å se på fransk TV. Nuhh vel! Vi ble trygt hjulpet av grunna, fikk frigjort anker og loset inn på en moring i havna av redningslaget. Prisen for redningsaksjonen ble en overførsel av 172 euro til øyas doktor og noen øl til redningslaget på puben klokken 17:30 samme dag, etter at båten var trygt sjekket og friskmeldt gjennom en lang og kald badeøkt.

Frank Lion ombord som tolk

07:30 tirsdag morgen var det nok en gang duket for avreise, denne gang i kontrollerte former. Vi ble hilst trygt av gårde av den lokale delfinen Randy som fulgte oss med et våkent øye.

Randy ligger å titter på meg når jeg snakker med henne. Men hun skjønte vist bare fransk.

Å seile ut mellom fastlandet og Ile De Sein kan være en spennende opplevelse, men i riktig tidevannsretning og lite vind gikk det greit. Vi hadde 13 knop på flatt vann innen vi møtte en vegg av tidevannsbølger som banket oss i knollen i 45 minutter innen det igjen ble flatt vann, så var vi omsider på tur rett vei.

 

La Coruna

Overfarten over Biscaya tok 57 timer, slettes ikke verst spesielt siden halvparten av turen var skarp kryss i kuling og tung sjø. Men nå er vi da blitt vant til dette og tok det hele med ganske stor fatning. Man føler stor respekt for havet på nattevakt når man bare fornemmer skummtoppene i store hushøyder rundt seg og vinden hyler i bardunene. Alt i alle skap har byttet plass og tror nesten noen av skapene også byttet plass gjennom siste natten. Gleden var stor når vi kunne kaste av oss lag for lag med boblejakker etter hvert som vi nærmet oss spanien, utrolig hva man finner glede i om bord…. Vi hadde følge av utallige delfiner men så dessverre ikke hval i denne omgang, men pytt det kommer etter hvert ja.

Små guffent, vind, kaldt og regn over Biscaya.

Men det var da absolutt noen lyspunkter også da. Klokken 07:29 tittet solen opp igjen siste dag over.

La Coruna er et sted de aller fleste langturseilere kommer innom på tur sydover, i alle fall på denne årstiden. Vi har snakket med flere norske, svenske og danske båter hvor de alle skal over Atlanteren på samme tid som oss. Det har blitt noen lystige lag i byen og om bord på noen av båtene allerede.

Kold Cerveza nytes best i skyggen under parasollen.

Vaskedag på Dory

Herlig med noen glass Rioja og spansk spekemat.

Litt turist skal man også være, langflat i sola

Første natten i havnen hørte jeg noen nye og litt skremmende lyder om bord, noe jeg fortalte en annen norsk seiler dagen etter og han hadde gudskjelov en forklaring.

Når vi skulle legge oss ble jeg var en litt knitrende og sprakende lyd og jeg begynte å lytte rundt langs gulvene, frykten kom og jeg var sikker på at batteriene ble ekstremt overladet. Det hørtes nesten ut som en elektrisk brann. Opp med benker å sjekke alle batterier midtskips og foran, men nei alt var i orden. Ut å koble fra strømmen i tilfelle det var en eller annen mystisk jordingsfeil, men nei. Kunne det være en vannlyd som sprutlekkasje, men fant ikke det heller etter mye søking. Så tenkte jeg at lyden kom utenfra, at det var lyden fra skjell på brygga som ”snatret” ved lavvann. Ut å legge seg langflat på brygge for å lytte. Litt lattermild innså jeg at jeg lå på en flytebrygge, er vel pokker ikke lavvann der! Til slutt gav jeg opp og la meg med vidåpne øyne og ører og besvimte vel etter et par fryktfulle timer. Vel, forklaringen dagen etter var altså små fisker som gnager på skroget og spiser groene. Dette fenomenet øker visstnok videre sydover, puhh.

Vi har hatt et par dager på stranden også, ligget langflat helt stille og bare glodd på bølgene ute på Atlanteren, helt herlig. Prisnivået er nesten halvert og vi fråtser i cerveza, rioja viner og serrano skinke. Vi blir nok noen dager til for å gjøre litt vedlikeholdsarbeider om bord og forhåpentligvis få reparert akterliket på genoaen innen vi reiser videre sydover.

 

Og sist og ikke minst...beklager folkens.

Vi forstår at vi har en god del lesere av bloggen vår og har siste ukene fått en del purringer på at det ikke er skrevet noe nytt på en stund. Vi har desverre ikke hatt spesielt gode nettforbindelser ombord, ja jeg vet, en dårlig unnskyldning!

Vi lover, vi skal bli mye bedre på å oppdatere sidene :-)

Takk for at dere leser, kom gjerne med comments om det er noen....

Trude og Jon