Scotlan og Irland

14.07.2013 03:15

 

 

Lørdag 29 juni.

Knock knock, anybody in there and awake?

Vi ble vekket kl 08:30 av lock-keeperen som lurte på om vi ikke skulle reise ut av slusa hans i dag, og det skulle vi jo. Men det var ennå lang tid igjen til sluseåpning så dette var unødvendig tidlig! Avgang fra Corpach ble kl 10:30.

Vi hadde som vanlig overskyet vær og litt lett regn på turen fra Corpach.

 

Ankomst Oban kl 17:00. Vi la oss ved brygge i Oban marina som ligger på en liten øy rett utenfor Oban by. Det går små rutebåter mellom marinaen og Oban by hver hele time uten kostnad for besøkende i marinaen.

Her kom vi raskt i snakk med en eldre lokal sjøulk i marinaen som inviterte oss om bord i seilbåten sin og overøste oss med informasjon om de forskjellige skotske øyene og spennende destinasjoner. Vi fikk også en pilotbok av han med ytterligere informasjon, veldig snilt av han. Senere på kvelden tok vi minirutebåten inn til sentrum, en liten kjøretur på knappe 8 minutter. Her ble det et par øl på en koselig pub vegg i vegg med Oban destilleri, og selvfølgelig en Oban følgewhiskey med ølen. Etter pub besøket ble det fish and chips til middag siden det så ut som de fleste levde på dette i byen innen vi rotet oss inn på en lokal irsk bar med live musikk.

 

Stor forskjell på tidevannet i Oban, og mer skal det bli syd/vest.

Besøk på Irsk pub med live musikk.

Oban:

Området der Oban nå står har vært brukt av mennesker siden eldre steinalder, noe som gjenspeiles av de arkeologiske restene fra huleboere som fantes i byen. Den moderne byen Oban vokste opp rundt destilleriet som ble grunnlagt i 1794, og byen ble hevet til en Burgh av baroniet i 1811 ved kongelig charter.

Under andre verdenskrig ble Oban brukt av Merchant og marinen og var en viktig base I Battle of the Atlantic. Oban var også viktig under den kalde krigen fordi den første transatlantiske telefonkabel ( TAT-1 ) kom i land på Gallanach Bay og ble benyttet som en ”hot line”  mellom presidenten i USA og Sovjetunionen.

 

Søndag 30 juni.

Vi reiste videre fra Oban til øya Mull og inn en liten fjord som heter Loch Aline. Denne fjorden med et veldig lite tettsted med 8-10 hus og gruvedrift ble vi anbefalt av karen i Oban marina. Det skulle vise seg å bli en ganske spennende overfart.

De høye omkringliggende fjellene og de mange retningene fjordene har gjorde at vinden ble ganske ukontrollert, i alle fall for vårt vedkommende. Etter en flott overfart over Firth of Lorn i god hastighet gikk vi inn første fjorden Sound of Mull og et vakum av manglende vind. Så etter mange kryss på varierende vindstyrker så vi etter hvert innløpet til Loch Aline og vi la en siste kurs rett i mot. Jeg så plutselig at sjøen svartnet rett forut og rakk å tenke at nå må vi reve seil, men akk, det rakk vi ikke. For fulle seil fikk vi en endring av vindretningen og 35 knop fylte seilene i 90 grader på kursen vår. Det ble et kaotisk øyeblikk hvor Trude rettet båten opp mot vinden. men fikk litt for stor dreiefart og fylte seilene igjen fra andre siden. Dory krenget voldsomt i noen veldig lange sekunder innen vi fikk snudd henne igjen og sluppet seilene og begynt å reve. Jeg tror nok at den verste vindrossa var ennå kraftigere enn siste blikket jeg hadde på vindmåleren! Men vi fikk kontroll på båt og oss selv og la atter ny kurs inn mot Loch Aline med redusert seilføring.

 

Loch Aline:

Lochaline er den viktigste landsbyen i Morvern området i Highland. Lochaline er forbundet med FishnishIsle of Mull med ferge.

 

Det har vært en silica sand gruve i Lochaline siden 1940 som ble åpnet for å erstatte silica kilder som gikk tapt på grunn av andre verdenskrig. En kilde som var nødvendig for produksjon av optisk kvalitets glass. Silika kvarts og andre mineraler kommer fra erosjon av den skotske landmassen. De ble avsatt på bredden av tropisk hav på jura i midten av kritt perioden for 93 millioner år siden, samtidig som kritt klippene i Dover ble dannet. Det sandete sedimentet ble omarbeidet av hyppige endringer i havnivået. Naturlige  prosesser sorterer kvarts fra andre mineraler og skiller korn av tilsvarende størrelse. For 60 millioner år siden var dette beskyttet mot erosjon av en basalt som dekker fra Mull vulkanen. Nær innsjøen fjæra i dag er det fossile østers, eller Gryphaea , som levde i fjæra i et tropisk hav her for 200 millioner år siden. Bergartene i dette laget er på samme alder som Jurassic Coast i Dorset.

Lochaline marina.

Silica sand mine

Vi ruslet fra marinaen inn til byen, en tur som tok 15 minutter. Byen består av en fergeterminal, et klubbhus, en butikk, noen bolighus og en restaurant som har mottatt utmerkelser hvert år i Michelin guiden siden 2008 i tillegg til mange andre utmerkelser og anbefalinger. Ganske snodig syntes vi, spesielt etter å ha tittet inn vinduet på kjøkkenet. Men alt var stengt, tross alt søndag.

 

Mandag 1 juli:

Vi reiste fra Loch Alaine kl 11:00 og hadde flott seilvind. Vi gikk trygt med rev i seilene da ingen av oss ønsket noen flere overraskelser fra den lunefulle vinden i området og gårsdagens opplevelse fortsatt satt litt i, men dette ordner seg J Vi krysset over til andre siden av Firth of Lorn, rundet Sound of Seil og gikk inn mellom Lunga og Luing som er et par øyer. Her seilte vi inn i Sound of Luing og inn i noe vi et øyeblikk trodde var en grunn og stri elv. I følge plotteren skulle dybden variere mellom 100 og 5 mtr, altså trygge rammer for Dory som ikke stikker dypere enn 2 mtr. I det vi seiler inn i sundet roper jeg til Trude at hun skal sjekke dybdemåleren, for dette kan da ikke være rett? Dette var vårt første møte med reelle tidevannstrømninger, det så ut som en 20 cm grunn og stri elv! Vi holdt et snitt på 10 knop i 2 timer og hadde lange perioder med 12 knop, ikke verst J

Planen var å seile til Port Ellen, men dette ble en lang dag følte vi begge to så valget falt et godt stykke syd på Jura, Graighouse Jura som alternativ destinasjon. Her kom vi frem sent på ettermiddagen og la oss på en mooring rett utenfor det lille tettstedet.

Tirsdag 2 juli:

Det blåste friskt og regnet stritt men vi satset på en aktiv seilas videre ned til Port Ellen på øya Islay. Etter 2 timer gav vi opp, det var ikke spesielt komfortabelt og vi hadde over 30 knop rett på nesa så vi snudde tilbake mot Graighouse Jura. Turen tilbake tok 30 minutter, det var bedre J

Vi satset på bedre vær og vindretning for morgendagen og la oss tilbake på svai på mooringen. Som alternativt syssel fant vi ut at det var på tide å blåse liv i Litjedory (gummibåten) og gravde frem bagen med båt, gulv og årer fra fremre babord lugar. Vi rullet den ut tvers over cockpitbordet og satte i gang med å pumpe opp. Det var spennende å se om vi fikk den ut når den var fult oppblåst eller om vi måte demontere stengene til kallesjen, men det gikk bra. Så var det å ro inn til land og oppleve Graighouse Jura.

Jura:

Med et areal på 36 692 hektar og bare 188 innbyggere registrert i folketellingen i 2001, er Jura mye mindre bebygd enn naboøya Islay og er en av de minst folkerike øyene i Skottland . Hovedstedet er landsbyen Craighouse på østkysten. I Craighouse ligger øyas eneste destilleri som produserer Isle of Jura whisky. I landsbyen ligger også øyas eneste hotell , butikk og kirke. Mellom nordspissen av Jura og øya Scarba ligger Gulf of Corryvreckan der et boblebad gjør passeringer farlig på visse steder i tidevannet . Den sørlige delen av øya, fra Loch Tarbert og sørover, er en av de 40 nasjonale naturskjønne områdene i Skottland.

 

Onsdag 3 juli:

Yess! Solen titter frem og vinden har snudd, bare å komme seg av gårde videre. Vi setter seil og tøffer ut av bukten, retter kursen videre syd langs Jura og mot Islay. Turen til islay er behagelig, tidvis lite vind og til slutt helt vindstille, men masse fin natur å se på. Seiler inn mellom småøyer og skjær for å få et nærsyn fra sjøsiden på whiskey destileriene Ardbeg, Lagavoulin og Laphroig. Disse stedene ligger idyllisk til langs kysten knappe 15 minutter landgange mellom hver. Ankommer Port Ellen tidlig ettermiddag i en blanding av sol, sky, regn, vind og vindstille, veldig typisk Scotland ja. Det ble en kort rekognoseringstur for å strekke på bena og spise lunch i byen. Eneste stedet vi fant var ”Cyber cafe”, en ungdomsklubb basert på frivillige som serverte mat kombinert med spillebule for barn og ungdom. Et veldig bra tiltak i en øde by syntes vi. På tur tilbake fant vi en et hull i veggen som fungerte som lokal pub. Et mørkt lokale uten særlige vinduer og hvor det satt et par locals. Mens vi satt der kom det er skjeggete kar innom og helte nedpå 3 strake whiskyer før han skar videre. Etter ølen gikk vi innom den lokale Spar butikken på tur tilbake, og jammen der satt han skjeggete karen i kassa og smilte gitt :-)

Port Ellen by:

Islay:

Islay er den sørligste øya i indre Hebridene i Skottland og er kjent som "The Queen of Hebridene". Den ligger i Argyll like sør vest for Jura og rundt 40 kilometer nord for den irske kysten. Øyas hovedstad og største bosetningen er Bowmore der den karakteristiske runde Kilarrow Parish Church og et destilleri ligger. Port Ellen er den viktigste havnen og i umiddelbar nærhet av denne ligger de kjente destileriene Laphroig, Lagavoulin og Ardbeg. Det er totalt 6 forskjellige destilerier på Islay. Islay er den femte største skotske øya og den syvende største øya rundt Great Britain , med et samlet areal på nesten 620 kvadratkilometer. Det er rikelig med bevis for at den forhistoriske landsbyen Islay og den første skriftlige referansen ble etablert i det 1. århundre. Det er noe uenighet om historien i forholdet mellom urfolk i Norge og Sørvest-Skottland i løpet av yngre jernalder. Den allment aksepterte teorien er at Sørvest-Skottland ble befolket av innvandrere fra det tidligere Norge, selv om det har også blitt foreslått at gælere i denne delen av Skottland var innfødte til området. I dag er det over tre tusen innbyggere og de ​​viktigste kommersielle aktiviteter er landbruk, malt whisky destillasjon og turisme. Øya har en lang historie med religiøs feiring og skotsk gælisk snakkes av om lag en fjerdedel av befolkningen. Islay er hjem for mange fuglearter og har overvintringsområder bestående av Grønland hvitgås og Hvitkinngås , og er et populært reisemål hele året for fuglekikkere. Klimaet er mildt pga Golfstrømmen .

 

Torsdag 4 juli:

Ut på tur, vi skal besøke de nærmeste og kjente destilleriene Laphroig, Lagavoulin og Ardbeg. Vi startet med å gå en time til Ardbeg for å se og spise lunch hos de innen vi gikk innom de to andre destilleriene på returen.

Lagavoulin destileri:

Prøvesmake litt hos Lagavoulin ja :-)

Stor kapasitet på brennerne her.....

Det var bare å be om så mange smaksprøver vi ville ha, og det ville vi jo :-)

Lager nr 1

 

Fredag 5 juli:

Planen for dagen var å bytte noen vaiere i rekka, og jeg rotet nede i rommene under senga i fremre babord lugar etter noe utstyr. Hva fant jeg her, jo, masse vann. Pokker!

Bare å løfte ut alt vi hadde stuet ned under senga og kikke i alle rom i begge lugarer. Masse vann, overalt. Etter å ha øst ut nesten 80 liter vann var det bare å begynne å søke etter lekkasjen. At det var ferskvann ble konstatert med en gang siden jeg smaker på alt vann jeg finner om bord for å sikre at vannet ikke kommer inn feil vei. Lekkasjen fant jeg i toppen av vanntanken på babord side, en liten nesten usynlig sprekk. Vi har 2 tanker foran, totalt 300 ltr. Etter at vi hadde tørket opp alt vannet startet vi påfylling av tankene igjen under nøye overvåkning. Det viste seg at når påfyllingen av styrbord tank var full og vannet automatisk skulle renne videre over i babord tank så skjedde det et overtrykk som over tid har resultert i sprekker. Når babord tank ble full stod det en fontene med vann rett opp. Innen jeg hadde rukket å løpe å skru av kranen hadde vi klart å tømme nye 20-30 liter vann i båten. Men nå er sprekken midlertidig reparert og jeg har en jobb med å finne en forbedret løsning på både sprekk og overtrykket!

 

Lørdag 6 juli:

Dagen gikk med til ytterligere opprydding og finpuss, samt innkjøp av ny gassflaske. Vi har nå konvertert fra propan til butan.

 

Søndag 7 juli:

Opp kl 07:00, koke kaffe, spise og klargjøre skip. Startet opp og gikk ut fra Port Ellen samtidig med at Trude stod opp. Solen skinner og det er ikke et vindpust. Kjørte for motor 1 time innen vi forsvant inn i et tåkehav. På med radar. Hørte tåkelur fra kryssende tankskip men så intet selv på 400 mtr. Uproblematisk! Etter overfart passerte vi Rathlin på 300 mtr, som er nordligste Irske øy. Vi så fremdeles ingenting pga tett tåke! 45 minutter innen landkjenning åpnet himmel og horisont seg med sprakende sol og blå himmel, herlig J Av med ytre og indre boblejakke, nuhh er sommeren kommet. Kjørte inn i Ballycastle marina helt nord i Irland i Tshirt og fant en flott plass innerst i marinaen longside som vi ”skrudde” Dory på plass i. Marinasjefen kom sluntrendes ned og konstaterte at vi slettes ikke trengte noe hjelp med tillegging nei.

Ballycastle by:

Ballycastle:

Ballycastle er en liten by i grevskapet Antrim i Nord-Irland. Den er administrasjonssenter for distriktet Moyle. Ved havnen står et minnesmerke for Guglielmo Marconi, som i 1898 gjorde sitt andre forsøk med å sende trådløse signaler over vann, fra Ballycastle til Rathlin Island. Byen er kjent for sin Ould Lammas-festival, som avholdes årlig i august.

 

Mandag 8 juli (1 mnd etter avreise fra Oslo):

Opp å fylle magen med mat, Dory med diesel og pakke dagstursekk. Fikk dessverre ikke tak i sykler, så da blir det buss. Agenda for dagen er å utforske nordkystens perler. Vi tok buss 15 minutter til Ballintoy, gikk av og ned en bratt og trang svingete vei ned til en idyllisk liten perle av en havn. Spurte oss for om det var mulig å følge kysten videre vestover istedenfor å gå hovedveien, fikk til svar at da måtte vi spørre noen lokale beboere. De bodde vist ”hele” 30 minutter unna? Men vi trasket av gårde langs strender og svaberg, over beitemarker med masse sauer og kuer, og vips åpenbarte Irlands lengste strand seg. Tok oss over 1 time fra ene til andre enden. Stranden var delvis folketom men en hel masse kuer hadde installert seg i solen på stranden i varmen, mon tro om de badet også? Etter nesten 3 timers gange fant vi en bussholdeplass oppe ved veien igjen, ventet og tok bussen videre vestover til Giant Causeway som er en av verdens 7 beskyttede underverker, fantastisk og veldig spesielt J

Ballintoy havn, en liten perle:

Ballintoy kirke. Her sto de fleste gravstøttene skjevt pga kraftige vinder:

En deilig dag, en pust i bakken innen stranda skulle forseres:

Hoppendes glad :-)

Mer fe enn folk på stranda. Trude "tøffingen" leder an:

Kan vi bli her litt, please....

Giant Causeway, UNESCOS Verdensarv:

Giant's Causeway er et område på Antrim-kysten i Nord-Irland med formasjoner bestående av noe nær 40 000 sorte polygone (de fleste sekskantede) basalt -søyler. Fenomenet er et resultat av et underjordisk vulkanutbrudd for 60 millioner år siden. Utbruddet strakk seg nordover til Skottland, hvor liknende formasjoner gjenfinnes på øya Staffa. Det finnes også slike formasjoner andre steder, men Giant's Causeway er kanskje det mest vakre og spektakulære.

Etter en lang dag og mange kilometer til fots var det godt å komme tilbake til Ballycastle marina med bussen og legge bena på bordet i cockpit og runde av kvelden med en flott solnedgang og iskald øl i 30 varmegrader.

 

Tirsdag 9 juli:

Avreise 07:30. Timet tidevannstrømmen og gikk ut ved lavvann, nå skal vi flyte med strømmen rett til Belfast. Rundet nordspissen og fulgte kysten sydover. Flatt hav og 4 knop nordavind. Ut med storseilet og en skarp kryss på egenprodusert vind, vi holdt 9-10 knop i gjennomsnitt hele veien. Kom frem til innseilingen til Belfast og tok turen helt inn til sentrum innen vi snudde og seilte 8 nautiske mil utover igjen syd/øst til Bangor marina i byen Bangor. En veldig stor og fantastisk flott marina.

 

Bangor:

Bangor er en stor badeby i County Down , Nord-Irland. I 2007 ble byen kåret som den mest attraktive stedet å bo i Nord-Irland . Bangor ligger 22 km øst fra hjertet av Belfast , ikke langt fra George Best Belfast City Airport .

 

Her ble vi liggende ved siden av S/Y Promise som var kommet hit for 2 dager siden. De var på retur etter 1 år på havet, ARC 2012, Kariben og kom hit direkte fra Biscaya. (www.sypromise.com) Det ble en svært hyggelig kveld på byen i Bangor med Thomas og Chatrine og veldig informativt for oss ferskingene J De hadde masser av nyttig informasjon både angående ARC racet, seiling i Kariben og alt man burde vite om livet på havet. Vi diskuterte også muligheten for å overta/kjøpe noe av utrustningen deres som de ikke hadde bruk for lenger.

Onsdagen gikk med til litt bunkring av ting og tang, samt reparasjon av rullevogna på bommen. Vi demonterte vogna som var litt skjev av lang tids belastning? og ruslet bort til slippen og fikk låne verkstedet på egenhånd for å rette den opp. Nå glir den lett på bommen og sammen med reparasjonen og oppstramming av rullen i masta kan vi nå betjene inn/ut storseilet lett som en plett J

 

Torsdag 11 juli:

Da var det dags for turen videre sydover til Isle of Man. Opp kl 07:30, planen var avreise kl 08:00 som beste utgangspunkt ifht tidevannstrømmen sydover. Men det ble en lang og hyggelig kaffevisitt om bord fra S/Y Promise og vi var en tur om bord hos de for å sjekke ut diverse langturløsninger og tilpasninger av båten til Thomas. Innen vi var klare hadde vi overtatt og lempet ombord i Dory 6 stk 20 liters dieselkanner, 3 stk offshore overlevelsesdrakter, et stormseil og et drivanker. Fantastisk, akkurat hva vi trengte J Avreise ble først kl 11:00 så her blir det litt motstrøms noen timer innen vi kommer frem til Isle og Man.

 

Thomas og Chatrine! Vi venter på telefon fra dere etter hvert når dere er klar for seiling i stillehavet – velkommen J

 

I skrivende stund er vi midtveis til Isle of Man. Det er vindstille og speilblankt hav på alle kanter og vi holder 7,5 knop med begge seil oppe (hvem vet, kan jo komme et vindpust:-)

Og snart møter vi returen på tidevannstrømmen, ting tar tid!

 

Ohoi, Isle of Man, vi kommer, sakte men sikkert J

Jon og Trude