Scotland 2

28.06.2013 11:52

Da har vi kommet frem til Corpach, helt vest og i enden av Caledonien kanalen.

Turen gjennom Caledonien kanalen startet med sjøslusen i Clachnaharry som er inngangen fra havet i Inverness.

 

Clachnaharry:
Her sto det en hyggelig skotte og tok oss i mot med et stort smil. Etter å ha betalt han relativt godt løftet han skute og mannskap opp et par meter

og videre inn i en ny og spennende verden.


Denne
97 km lange kanalen som deler øst og vest Skottland ble påbegynt i 1803 og åpnet i 1822.

Det var gjetersønnen Thomas Telford som planla og ledet byggingen av Caledonian Canal, basert på oppmålinger og grunnarbeid gjort 30 år tidligere av James Watt. Det var den samme Thomas Telford som i 1808 designet ”Gøta Kanal” på oppdrag for svenskekongen.

Caledonian Canal’s kompleksitet ble undervurdert og den planlagte byggetiden på 7 år ble til 17 år, budsjettet på £350.000 ble til en kostnad på £840.000, og kanalen var allerede ved åpningen for liten for mange av de skipene som ble bygget på den tiden Dybden var f.eks. 14 fot mot planlagte 20 fot og en fase 2 i utbyggingen ble derfor gjennomført fra 1844 til 1847.

Kanalen går gjennom Skottlands ”Highland” fra Inverness til Corpach like ved Fort William og kanalens spektakulære ”Neptune’s Staircase” hvor 8 sluser løfter kanalen mer enn tyve meter over havnivå. Den passerer mange kjente steder, kloster og slott.

Ferden går igjennom totalt 29 sluser som styrer vannmassene i 36 km med kanaler og de tre innsjøene ”Loch Lochy”, ”Loch Oich” og ”Loch Ness”. De 3 innsjøene utgjør tilsammen en lengde på 61 km.

 

Turen fra Clachnaharry gikk gjennom 6 sluser og 2 svingbroer innen la oss i ro for kvelden i Dochgarroch.

Et nydelig lite sted med en liten familie eiet restaurant som disket opp med de lekreste retter fra scotish kitchen. De hadde ikke skjenkebevilgning men det løste de enkelt med at alle gjestene medbrakte eget drikke, vin/øl. Alt inventar kopper og stell er samlet opp gjennom generasjoner og er et herlig sammensurium av adelig porselen. Trude fikk ærbødig utdelt et blomstret kaffeservice av innehaveren.



Dag 2 seilte vi via Loch Dochfour og inn i Loch Ness som kunne by på moderat motvind, litt regn og sol om hverandre og et fantastisk landskap med fjell, sletter og daler, og selvfølgelig et og annet gammelt slott som Urquhart castle.

 

Urquhart castle:

De nåværende ruinene er fra det 13. til det 16. århundre, selv om bygget står på tuftene av en tidlig festningsverk fra middelalderen. Grunnlagt i det 13. århundre, spilte Urquhart en rolle i krigene i skotsk uavhengighet i det 14. århundre. Det ble senere holdt som et kongelig slott, og ble raidet ved flere anledninger av MacDonald Earls av Ross. Slottet ble gitt til Clan Grant i 1509, selv om konflikten med MacDonalds fortsatte. Til tross for en rekke raid ble slottet ble styrket, bare for til slutt å bli forlatt ved midten av det 17. århundre. Urquhart ble delvis ødelagt i 1692 for å hindre bruken av Jacobites styrker, og senere forfalt. I det 20. århundre ble det underlagt statlig omsorg og åpnet for publikum: det er nå en av de mest besøkte slott i Skottland.

Et annet slott vi passerte.




Den fryktede sjøormen ”Nessi” så vi ikke noe til, men kan godt være vi passerte henne under siestaen..

Vi ankom Fort Augustus på ettermiddagen og fant oss en fin bryggeplass på Loch Ness siden av svingbroen og slusene. Her lå vi uten strøm, men batterikapasitet har vi enn så lenge godt med.
 

 

Fort Augustus:
I kjølvannet av Jakobittopprørene i 1715, bygget Generelt Wade et fort (tok fra 1729 til 1742) som ble oppkalt etter hertugen av Cumberland. Wade hadde planlagt å bygge en by rundt og kaller det Wadesburgh. Fortet ble erobret av jakobittene i april 1745, like før slaget ved Culloden. I 1867 ble fortet solgt til Lovat familien, og i 1876 fordelte de området og land til Benedictine ordenens rekkefølge. Munkene etablerte Fort Augustus Abbey og senere en skole. Skolen ble drevet frem til 1993 da den ble nedlagt på grunn.

 


St. Benedict's Abbey monastery, Fort Agustus:



St Benedict Abbey Fort Augustus var re-grunnlaget for det irske og senere skotske kloster St James på Ratisbon (nå Regensburg i Bayern, nord-øst for München). Dette klosteret i Sør-Tyskland hadde blitt grunnlagt i det 11. århundre av den irske benediktinermunk Marianus. Etter reformasjonen hadde det blitt et viktig senter for skotske katolikker og fortsatte å være så til den stengte i 1862.
En av de mest konkrete symboler av denne koblingen mellom Fort Augustus og Regensburg er samlingen av bøker og manuskripter som tradisjonen sier ble transportert til Skottland i begynnelsen av 1860-tallet av en av de to siste gjenværende munkene på St James ', Fader Anselm Robertson. Blant de bøker og manuskripter er skrifter av de tidlige kristne fedre, skrevet på Regensburg 1080-1083 i Latin med noen notater i gælisk i Marianus hånd. Dette er de tidligste skriftlige gælisk ord for tiden holdt i Skottland. Etter oppløsningen av samfunnet på Fort Augustus i 1998, kjøpte National Library of Scotland den dyrebare samlingen.
The Abbey har stått tomt siden 1999 da de siste gjenværende ti munker flyttet ut. I november 2000 ble klosteret ble kjøpt av virksomheten Abbey Millenium Skottland som ledes av TV-personlighet Terry Nutkins. Forslag om å utvikle klosteret i en vellykket turistattraksjon var mislykket og klosteret ble solgt til The Highland Club for nyutvikling i et kompleks av luksusleiligheter.


Dag 3 ble vi sluset opp gjennom Fort Augustus sine 5 sammenhengende sluser ca 25 meter i høyden. Det er en svært effektiv operasjon men tar alikevel ca 1 time.

 

Etter Fort Augustus passerte vi ytterligere 4 sluser og 3 svingbroer gjennom kanalene og småstedene Kytra, Gullochy og Laggan, samt små innsjøer i Loch Oich. Det var trange kanaler og en fantastisk natur. Noen steder langs bredden lå det gamle båter som folk bor i, men båtene har nok ikke vært i bevegelse siste tiårene.
Etter Laggan gikk vi ut i siste store insjøen Loch Lochy innen vi kom frem til siste etappe med kanaler og sluser.

I enden av Loch Lochy kom vi til Gairlochy hvor vi skulle gjennom de første slusene på tur nedover i landskapet igjen. Med dette snudde også strømningene i vannet i slusene men uten nevneverdige problemer for det rutinerte mannskapet ombord på Dory. Vi seilte gjennom 2 sluser til og et par svingbroer gjennom småstedene Moy, Loy og Muirshearlich innen vi til slutt ankom Banavie med sine berømte Neptunes staircase.

 

Neptunes staircase:
Neptuns Staircase er en slusetrapp bestående av åtte låser på Caledonian Canal. Bygget av Thomas Telford beteeen 1803 og 1822, er det den lengste slusetrapp i Storbritannia. Systemet var opprinnelig hånddrevet, men har blitt konvertert til hydraulisk drift.

Neptuns Staircase i Banavie, nær Fort William like nord for Loch Linnhe holdes av britiske Waterways. Det er den lengste trapp i Britania som kan løfte båter opp til 64 fot (20 m). Den består av åtte sluser hver 180 fot (55 m) med 40 fot (12 m) og det tar ca 90 minutter å passere gjennom systemet.
De nåværende sluseportene veier 22 tonn hver, og krever et team av tre lock-keepers (minst) for å kjøre trappen. Det er vanlig for de å operere på en "effektivitet basis", hvor vokterene prøver å fylle hvert kutt med båter på samme fylle / tømme syklus

Tidligere ble låsene drivet av ankerspill, hver med fire stolper, som måtte gjøre sju fulle omdreininger for å åpne eller lukke en port. Hver port hadde to ankerspill, en for å åpne og en annen for å lukke. Det var 36 ankerspill og 126 omdreininger pr stk var nødvendig for å løfte eller senke en båt. Med bruk av hydrauliske stempler og knappetrykkskontroll er hele operasjonstiden redusert fra i overkant av en halv dag til 90 minutter.


 

Det tok nesten 2 timer fra start til stopp innen vi var ferdig sluset ned Neptunes staircase. Vel nede måtte vi vente litt på siste broåpning av både hovedvei til Fort William og jernbanelinjen innen vi kunne seile siste kanalen til Corpach.

På denne linjen kjøres Jacobite train som eies og drives av West Coast Railwais. Jacobite train er mest kjent fra Harry Potter filmene, hvor også den høye broen over Glennfinnan dalen er med filmene.
 

 

Fort William:
Fort William er den nest største bosetningen i høylandet i Skottland og den største byen: bare byen Inverness er større.

Fort William er et stort turist senter med Glen Coe rett sør, Aonach Mor i nord og Glenfinnan i vest, på veien til øyene. Det er et senter for både fjellturer og klatring på grunn av sin nærhet til Ben Nevis som er høyeste fjellet med sine over 2000 mtr og mange andre Munro fjeller. De er også kjent for sin nærheten downhill mountain bike spor. Det er starten / slutten av både West Highland Way (Milngavie / Fort William) og Great Glen Way, en gå / sykle vei mellom Fort William og Inverness.
Rundt 726 personer (7,33% av befolkningen) snakker gælisk.

 

Vi har i skrivende stund ligget 2 døgn i Corpach og planen er å seile ut sjøslusen i morgen tidlig (lørdag 29 juni) Da går ferden videre til Oban hvor også Oban whiskey blir laget og så muligens videre utover til Bowmore som også er et whiskey eldorado.
Det er forholdsvis stor forskjell på tidevannet i Corpach, ca 4 mtr. Høyeste vannstand er klokken 09:40 og gir oss en god medfart på 4-5 knop når vi seiler ut. Dersom vi seiler ut på feil tidspunkt blir vi stående i motsjø å stange, lite heldig.

Stor forskjell på tidevannet.

Vi var en tur inne i Fort William i går kveld sammen med Fredrik og Christian, nok en hyggelig kveld og dessverre nok en avskjedskveld.

Gutta koser seg ombord i Dory :-)



Gutta reiste i dag klokken 10:00 med taxi/buss/tog til Aberdeen og skal videre hjem med fly i morgen.

 

Tusen takk for en kjempeflott tur sammen med Fredrik og Christian, over nordsjøen og de utroligste steder gjennom Scotland.