Kariben

Kariben

Saint Lucia

Arawaker slo seg ned på øya på 200-tallet, og ble gradvis fortrengte av karibar. De kalte øya «Iouanalao» og «Hewanorra», som betyr 'iguanaøya'. Den første europeeren som slo seg ned på Saint Lucia var piraten Francois le Clerc, og øya ble base for piratene på 1550-tallet. Nederlenderne bygde en festning på Vieux Fort på sørspissen av øya rundt 1600.

Gjennom hele 1600-tallet sloss England og Frankrike om øya, som skiftet eier 14 ganger. Storbritannia vant til slutt i 1814. Da slaveriet ble oppheva i 1838 ble 13 000 mennesker frigitt. Saint Lucia var en provins i den kortlivede Vestindiske føderasjonen fra 1958 til 1962. Landet fikk selvstyre i 1967 og full selvstendighet i 1979.

 

Kariben

Endelig samlet igjen :-)  Dette var godt etter mange lange uker på havet...

Klokken 05:00 lokal tid klappet vi til kai (unnskyld Kai) og vi var herved pr definisjon offisielt i Kariben… Da stod det en kar med rastafletter og et brett med rumpunch og ventet på oss på vår tildelte bryggeplass, ohh så lekkert. Vi var trøtte som strømper alle sammen men å klare å legge seg for å sove var helt uaktuelt. Og som velkomstgave fikk vi også en stor fruktkurv og en flaske lokal rum, som vi også måtte smake litt på ja. Andreas og Fredrik kom ned på brygga bare minutter etter at vi var på plass, den beste gaven vi kunne få da. Det ble nok noen gledestårer og mange harde bamseklemmer innen vi fikk innlosjert de om bord i Dory.

Solen stod opp 06:00 og ene båten etter den andre kom innom for en sjømannsprat og en liten rum, jajaminsan ja. Dagen forløp med badings, titting og plutselig var det blitt kveld og hele bryggekomplekset tok av i en heidundranes fest som varte ut i de små morgentimene igjen, og da var det omsider natta for oss ja.

 

Rodney Bay

Rodney Bay er en buktSaint Lucia langs den nordvestlige kysten av øya nord for Choc Bay . Den er oppkalt etter den britiske marineoffiseren George Brydges Rodney . På Rodney Bay man kan klatre ombord briggen Unicorn, brukt i filmen Pirates of the Caribbean og se vestsiden av øya sjøveien fra hennes dekk. Rodney Bay Village ligger i nordvest St Lucia. Med mange restauranter, vakre utsikter, spennende aktiviteter og en historisk beryktet marina (en bukt verdsatt av pirater i begynnelsen av 1700-tallet og 1800-tallet), og er det området med mest turist aktivitet på øya. I løpet av dagen gjør den nydelige stranden i Rodney Bay oppholdet en erfaring mer minneverdig. Om natten er det noe å gjøre for alle med restauranter, kafeer, butikker, Bay Walk Mall, nattklubber og den spennende nye Treasure Bay Casino. Rodney Bay Village er det perfekte stedet å oppleve spenningen og skjønnheten i Saint Lucia.

 

Det finnes ingen grenser for hva som kan fylles i en liten båt her nede nei. Denne karen hadde absloutt alt som måtte trenges av grønnsaker og gud vet hva.

 

Det var flere aktiviteter og fester for ARC seilere i Rodney Bay, noen var vi med på, andre valgte vi å droppe og benyttet tiden for oss selv i hyggelig selskap med Andreas og Fredrik.

 

Beachparty ja, bare å slå ut håret, eller sette på seg nytt hår :-)

Andreas og Rudy i vuggende reggae toner

21 desember var det duket for den offisielle avslutningssermonien og vi ble busset noen hundre meter bortover i gata til en stor innendørs aula hvor det hele skulle foregå. Det var mingling med gratis drikke og små canape retter og deretter inn for å lytte til store taler og premie til de som hadde gjort seg fortjent til dette. Overaskelsen var virkelig stor da Dory ble ropt opp og bedt om å komme på senen, vi fikk premie – jippi…

 

Siden Trude ikke var inne akkurat når vi ble ropt opp ble det oss på senen....

Eventyr fikk også sin premie for plassering i sin klasse, knallbra og grattis :-)

Etter dette ble det ytterligere litt mingling innen festen brøt opp og de fleste fortsatte festen videre på bryggekomplekset utover natten.

Dagen etter var det klargjøring av båten for avreise lille julaften og utsjekk av crewet vårt over dammen. Tusen takk for turen og god hjelp Rodolphe og Thomas, dette har vært en finfin opplevelse.

------------

Ut på tur, aldri sur

Gutta slapper av mellom slagene, slitsomt med all denne seilingen altså.

Slappe av på vakt ?

He he, skipper Andreas på vakt - kler deg dette Andreas

Vi ankom Bequia lille julaften sent om kvelden, så ikke noenting annet enn masse lys fra stranda. Det ble å kjøre sakte inn mot land innen vi tok noen strategiske turns, satte fast fiskelina i propellen (for den hadde vi glemt å ta inn) og så slippe ankeret nesten midt i skipsleia. Ble mye tuting på oss morgenen etter innen de skjønte av armfektinga mi at vi snart skulle flytte oss – jada jada – manjana manjana….. Vi fikk flyttet oss over på en moring rett bak Morgengry og bare 20 mtr fra land og dingybrygga, lekkert…

 

Julaften i kariben

Vel det er slettes ikke som julaften hjemme da, med trykkende varme, badetemperatur i vannet, omgitt av palmer, strender, stekende sol og reggaemusikk. Vi har jo pyntet litt da, nisser og annet som vi har hengt opp og lys i masta, men nei, julefølelsen kommer ikke for fult altså. Men rart med det da, når pinnekjøttet står og damper på ovnen, du kjenner at pinnekjøttlukta kommer drivendes gjennom båten og det knepper i korken på akevitten, blir jammen litt jul allikevel da. Siden det var lagt opp til litt felles feiring på stranda på kvelden fant vi ut at pinnekjøttmiddagen om bord blir sen lunch, dvs kl 15:00. Vi hadde en lang og herlig lunch, med pakkeåpning og det som hører med på julaften.

Og takk for flaskegaven georg og trude :-)
Og tusen takk alle sammen for flotte gaver :-)

Hahh, her skal det prøves klær ja

Det hadde for så vidt sett litt utrygt ut på himmelen et par timer innen vi skulle inn på stranda, men at været skulle endre seg så radikalt var overraskende. Men her nede er vist det meste overraskende. Innen vi rakk inn til stranda åpnet himmelen seg og det regnet skikkelig monsunbyger. Det stod nesten 10 cm vann på dekket og vinden rev og slet i Dory i alle retninger. Brått hadde en stille julaften endret seg til en tropisk huricane. Nabobåten tok med seg moring og det hele og la ut på egen tur, rett opp på land et par ganger innen noen fikk tak i henne og sikret. Det lynte konstant på himmelen, vi har aldri noensinne sett så mye lyn på en gang og over så lang tid. Vi rømte på land og søkte ly i nærmeste bar, hvor vi også fant Bård, Gry, Johnny og resten av crewet fra Morgengry. Her ble vi og feiret julen inn, vugget til juletoner fra orkesteret i ekte reggaejulestyle….

 

Været som ble kastet i hodet på oss julaften tok et skikkelig tak i øya og ikke minst naboøyene St.Vincent og St.Lucia. Det er registrert store ødeleggelser og været tok 14 liv på St.Vincent og 8 liv på St.Lucia. Vi fikk aldri noen tilsvarende tall for Bequia. Var godt å være trygt i havn når dette skjedde ja!

 

Bequia

Bequia er den nest største øya i Grenadinene med sine 18 km 2 (den største er Carriacou , en avhengighet av Grenada ), er en del av landet av Saint Vincent og Grenadinene og er ca 9,3 km fra landets hovedstad, Kingstown , på hovedøya, Saint Vincent. Bequia betyr "øy av skyene" i den gamle Arawak . Øyas navn var også 'Becouya »som en del av de Granadilles. Øyas uoffisielle nasjonalsang er ansett for å være "Bare i Bequia" laget av øyas innfødte Raphael.

Bequia er en av de få stedene i verden hvor begrenset hvalfangst er fortsatt tillatt i den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Innfødte i Bequia får lov til å ta opp til fire knølhval per år fra tradisjonelle fangstmetoder utført for hånd med harpuner i små, åpne seilbåter. Grensen nå er sjelden oppfylt. Bequia har en lang tradisjon for hvalfangst, samt bygging av hvalfangstbåter. Det er et lite hvalfangst museum på øya med lokal hvalfangst historie. Et synlig tegn på dette er også Whale Boner Bar & Restaurant i Admiralty Bay. Denne baren har en inngang på stranden som består av en bue av to hval ribber, samt hvalvirvler montert på barsetene og en hval ribbe langs hele lengden på baren.
https://www.bequiatourism.com/island.htm

 

 

Fra Admiralty Bay la vi kursen mot St.Vincent og den blå lagune på sydspissen. Vi kom frem dit rett innen solnedgang og syntes ikke bukta stemte helt med forventningene, og brenningene som omkranset virket ikke akkurat forlokkende å forsere heller. Vi gikk inn i nabobukta og la oss der for anker. Ikke stort som skjedde der men vi ble liggende godt i le for vind og bølger og utsikten var da slettes ikke så gal…

Ohh, deilig vann, bade bade bade.......

Videre nordover langs St.Vincent.

Vi var ca 5 nautiske mil syd for Barrouallie og omtrent like langt øst, dvs ganske langt fra land. Da ser vi et stykke foran oss at det ligger et lite skall av en trebåt og dupper og med en kar om bord som fekter vilt med armene. Okei, en kar til som fisker med ymse utstyr, ja ja. Jeg legger kurs litt øst for han og regner med at dette er okei. Men neida, han begynner å fekte vilt med armene en gang til og jeg legger kurs vest for han, regner med at han har garn eller line etter båten sin. Nok en gang, ellevill armfekting og nå med lyd! Men i svarte banan, har vi funnet en skipbrudden kar? Vi går helt opp til han og lurer på hva som skjer. Her sitter det en kar i en bitteliten lekk trebåt (10 fot) med 2 brekte årer og et lite barn på ca 5 år som øser vann, fortrinnsvis ut av båten. Han har en hel masse og fortelle oss og vi skjønner ikke en dritt! Men 2 ord forstår vi, Barrouallie og mooring! Okei, vi gir han lift, dvs et tau å holde i og så går vi mot land. Etter en kikk på plotteren ser jeg at S/Y Laya ligger i en havn litt lenger nord, Vallilabou, og roper til karen bak oss at vi kan slippe han av før vi kommer dit og at vi skal videre til Vallilabou. Men da sier han en hel masse andre ting og ser veldig blid ut, tenker at han slipper vel tauet når han er kommet langt nok. Inn i bukten med oss, et utrolig flott og nesten skremmende syn, rett inn i jungelen og et skikkelig sjørøversted. Her slipper karen taket og fossror forbi oss med sine brekte og teipete årer og sier at han vet akkurat hvor det beste stedet for å ankre opp er. Jo da, vi ankrer opp og han ror inn en akterline til land og surrer oss fast. Sier han skal ha 30 EC dollar og legger deretter kursen ut på havet igjen for å bli reddet på nytt – he he he…

Sjørøversted ja, akkurat det har vi havnet på nå. Her har de spilt inn Pirats of Caribian, Dead mans chest, og det meste av filmsettene står igjen som ikke allerede har forfalt da. Stedet i seg selv bærer preg av stor fattigdom og er veldig lite. Mesteparten av de lokale hyttene langs vannet har falt sammen, også pga av stormen som herjet øya under julaften. I følge locals døde 14 pers på denne øya julaften pga været, vind og nedbør. Men de innfødte er blide og hyggelig og vil gjerne selge oss smykker, frukt og kokosnøtter – jo da – og vi kjøper litt av hver for å være hyggelige tilbake og ser etter hvert at det blir fort dyrt å være hyggelig ja.

 

Ganske slitent inne på land, mye fattigdom på øya

 

Fredrik og Andreas skrelte en kokosnøtt og klargjorde for åpning dagen etter, tror de ble litt slitne av å skrelle den, ganske tung jobb med kniv.

Og som vanlig her sydpå, plutselig blir det mørkt, og inne i slike bukter uten lys og strøm blir det veldig mørkt. Bortsett fra at ankeret løsnet en gang, linen på land løsnet en gang og skjøten på landlinen løsnet en gang (mye styr), forløp kvelden og natten veldig fint. Litt spesielt og sitte ute og høre på kakofonien av jungellydene og høre localsene sitte på stranda og synge sine hula hula sanger lett inspirert av stoffet de røyker i seg i noe drøye mengder.

 

Trude tester de orginale kistene fra filmen

Ganske idyllisk alikevel da :-)

Mye av disse karene her

Dagen etter er det inn med dingyen og se seg rundt på filmsettet, ganske slitent ja. Artig å ha sett det men ville nok ikke ha lagt en charter tur hit nei, om det i det hele tatt hadde vært mulig da. Så var det ut igjen, heise anker å ta sikte på St Lucia og Piton toppene som neste ankringsplass.

 

Turen fra St.Vincent til St.Lucia var nok ikke akkurat slik vi ønsket å gi Andreas og Fredrik som Karibien opplevelse, men frem kom vi da. Det blåste nord-nord/øst noe som gav oss vinden rett på nesa og bølgene med svells siden forfra. Vi motorseilte kun med hovedseil og det ble nok i massevis med en vind på 30 knop. Synes i grunn de tok det ganske så fint selv om de flere ganger lurte på om det var riktig at båten skulle være så skjev? Men vi kom frem til Piton Bay i god tid innen solnedgang.

 

Litt regn og vind, bare å skifte til badebukse det :-)

Her fikk vi hjelp (pålagt?) av en kar med å finne en moring, noe som ikke fantes. Etter å ha tittet rundt i et par bukter ble det å legge anker og line inn på land, og her viste selvsagt denne karen nøyaktig hvor det beste stedet var. Etter at anker og det meste var på plass var det betalingstid. Karen i båten skulle ha 50EC og han skulle da betale guttungen som hadde surret fast tauet i palmen på land. Etter å ha fått sine 50EC og en øl forsvant han, og det satt igjen en guttunge på et brett utenfor båten og maste om penger og øl. Etter at han hadde mast lenge nok og fått sine penger kom det en litt større motorbåt, la seg inntil og proklamerte at vi måtte betale for ankringsplass i bukta hans. Da kjente jeg at det lugget litt i tålmodighetsvinningen og fikk vel i grunn gitt han klar og tydelig beskjed om at de pengene fikk han hente fra en som het Schin i en liten trebåt full av regnbuens farger og som sikkert allikevel var hans kusine. Alle her nede er jo kusine med hverandre. Det hele løste seg, og det var endelig tid for en ankerdram og dukkert.

 

Piton Bay

Området nær byen Soufriere omfatter Pitons, to vulkanske spir som stiger side ved side opp fra havet (770 m og 743 m høy henholdsvis), koblet av Piton Mitan mønet. Komplekset inneholder et geotermisk felt med svovelholdige fumeroles og varme kilder. Korallrev dekker nesten 60% av områdets marine del. En undersøkelse har avdekket 168 arter av fisk, 60 arter av Cnidaria, inkludert koraller, åtte bløtdyr, 14 svamper, 11 pigghuder, 15 leddyr og åtte annelid ormer. Den dominerende terrestriske vegetasjonen er tropisk fuktig skog med gradering til subtropisk våt skog, med små områder med tørr skog og våt elfin skog på toppene. Minst 148 plantearter er registrert på Gros Piton, 97 på Petit Piton og det mellomliggende høydedraget, blant dem åtte sjeldne treslag. Gros Piton er hjem til 27 fuglearter (fem av dem endemisk), tre urfolk gnagere, en pungrotte, tre flaggermus, åtte reptiler og tre amfibier.

 

Og lytte til nattens lyder fra jungelen på land, se etter flaggermus og gud vet hva som kom dukkendes ned mot oss i nattens mulm og mørke, var rett og slett fantastisk. Det luktet litt svovel i hele området men vannet var varmt og deilig. Det ble en masse bading både før og etter at solen var gått ned, vi viste jo ikke da hvor mange mystiske fisker og ormer som svømte rundt oss….!

Dagen startet som vanlig med at Jon stod opp og kokte kaffi, finnes ikke bedre lukter på morgenen nei. Opp og ut med kaffe koppen og kikke på hva var det nå som lagde alle disse lydene. Og der rett utenfor båten var det et par tynne og halvlange trebåter som raste rundt i stor fart. I båten stod det 4 staute karer, stod som stramme tinnsoldater og hvor han første holdt på en bunte strå som han rev av i biter og kastet utover vannet mens de føk rundt i ring. Etter et par minutters ritual begynte alle sammen å danse og synge, fremdeles i full fart, inntil han som stod først regelrett spratt ut av båten i en salto, og rett etter hoppet nummer 2 også i vannet. Så kastet de siste 2 ut garn, kjørte det i en ring mens gutta i vannet hjalp til med å samle det til en not. Så spratt en av gutta opp i båten igjen og begynte å øse vann i en rasende fart for at de ikke skulle synke. Båten lå rimelig skjevt når de dro garnet oppi igjen så her var det bare å legge øsemuskelen i høygir ja. Til slutt fikk de dratt opp et ganske så fyldig garn og sistemann innen de skar av gårde inn mot byen Soufriere med morgenens fangst.

Etter frokost var det tid for å komme oss videre opp mot Rodney Bay igjen, Vi hadde bestemt oss for å feire nyttårsaften her innen gutta drar videre til Miami for et par dager.

Innen vi kom oss av gårde skulle Fredrik bare kaste en kokosnøtt som hadde begynt å slå sprekker i varmen. Et skikkelig svingkast som resulterte i et brak, kaskade av kokosmelk og kokosbiter all over. Det var denna bommen ja, akkurat der var den ja!

Men kokosnøtta var god den og alle fikk noen biter hver, flygende servert!

 

Rodney Bay, lille nyttårsaften var vi tilbake igjen. Hopp i vannet, bade, sole og gjøre de vanlige tingene ja. Nyttårsaften reiste vi over bukta med dingyen til sentrum sammen med Steve m/fru fra S/Y Starla og en annen båt etter at vi hadde hatt de om bord på besøk hos oss. Vi måtte jo introdusere de for den norske akevitten. Vi fikk plass inn på et hotellkompleks med nyttårssupper hvor vi fikk utdelt hatter og champagne og så var festen i gang.

Etter en lang middag ruslet vi ned på stranden hvor resten av Rodney Bays 5000 innfødte hadde samlet seg for nattens fest. Ganske så annerledes nyttårsfeiring ja med bål på stranda, noen badet, noen danset og det gjallet med trommer, musikk og rumpunsj all over….

Veeeldig mye folk i gatene altså. Men fikk absolutt følelsen av trygghet og blide mennesker.

 

Godt nytt år alle sammen :-)

Vi slapper av litt inn i det nye året vi :-)