Martinique og Domenique

Martinique og Domenique

Martinique

 

Februar, sånn ca et par uker i februar har vi vært på Martinique. En overraskendes flott perle så langt, om man tar seg tid til å titte inn i bukter med små lokale fiskelandsbyer, fargerike lave hus og en kirke, hvite strender og med palmer som henger beskyttende utover vannet. De er vel ikke så veldig beskyttendes kanskje, om ikke de slipper en og annen kokosnøtt i hodet på eventuelle inntrengere da.

Turen fra Saint Lucia og over til Martinique er kort og behagelig, spesielt denne gangen hvor det ikke var så store svells og vi kunne legge en noe mer vestlig kurs og seile på skarp slør. Med et snitt på 8 knop hele turen og moderate bølger synes vi absolutt dette holder mål som god karibien seiling.

Halvveis ser vi Diamant Rock og legger strake kursen rett på.

 

Diamant Rock:

The Battle of Diamond Rock fant sted i juni 1805 under Napoleonskrigene. Det var et forsøk fra Franco-spansk ekspedert under kaptein Julien Cosmao å gjenerobre Diamond Rock, ved inngangen til bukta som fører til Fort-de-France , fra de britiske styrkene som hadde okkupert det over et år innen.

Det franske Martinique hadde vært ute av stand til å utkonkurrere forsvarere av den strategisk viktige klippen, og den britiske garnisonen var i stand til å kontrollere tilgangen til Fort-de-France Bay, skyte på skip som forsøkte å seile inn, med våpen som de hadde plassert på klippene. Ankomsten av en stor kombinert Franco-spansk flåte i mai endret den strategiske situasjonen. Den franske kommandanten, Pierre de Villeneuve hadde ordre om å angripe britiske besittelser i Karibien, men i stedet så avventet de på Martinique for klarere instrukser. Han ble til slutt overtalt til å godkjenne et angrep på den britiske posisjonen, og en fransk-spansk flotilje ble sendt til storme diamant rock. Britene hadde allerede stor mangel på vann og ammunisjon på klippen siden de hadde holdt en presset posisjon over flere dager. Kombinert med at angriperne hadde glemt å ta med stiger ble det en uthalingstid utover hva som var planlagt. Britene gjorde siste forsøk på å holde posisjonen kun utrustet med stein som ammunisjon inntil det hele ble avgjort og de kapitulerte. Den britiske kommandanten ble senere stilt for krigsrett for tapet av sin skipsflåte etter hjemkomsten, men ble allikevel ærefult frikjent.

 

Vi la kursen strake om Diamant Rock og til området syd-vest på Anse d `Arlet, her skulle det finnes noen flotte bukter. Første bukten lå det ikke annet enn små fiskebåter i så vi tok neste, Anse Chaudiere. Her var det faktisk noen mooringer og etter en rask samtale med en annen Fransk seilebåt på flytende fransk-engelsk-fingertegn forstod vi at de var gratis. Fantastisk, vi koblet oss opp, satte oss til med en iskald ankerdram, tittet over ripa og der lå det jaggu et par havskilpadder og glante på oss….. Tjohoo, ut å bade med skilpadder, fantastisk å kunne ligge vektløs i vannet og fly over de med bare et par meter mellom oss. Skilpaddene er ganske store men snille om du ikke plager de, og det vil vi jo ikke. Vannet her er klart som dagen med god sikt. Å titte på skilpaddene var gøy, de var virkelig som havets kuer der de tygde og knasket i seg gresset på bunnen, loffet sakte av gårde og kom opp en gang hver tredje time for å hente luft.

 

Anse Chaudiere, et vakkert sted.

 

Dagen etter tok vi dinghyen inn til landsbyen for å sjekke inn, det var ikke så lett nei. Etter mye om og men fikk vi en anvisning til customs i andre enden av landsbyen, men der var det ingenting. Neste vi spurte kunne fortelle at her fantes ingen customs eller tollklarering, ei heller noe politi. Nei så da så, da får vi ta det neste sted da.

 

Ut å vandre litt i landsbyen...

Trude tar en pust i bakken, ved det turkise huset..... Det bruker mye farger på bygningene, ganske flott i grunn :-)

Om vi kunne få det til å gro like frodig hjemme i Norge..

I grunn ganske vulgære disse bananplantene altså. Vi har lært at blomsten på bananplanten skal knipes av (øhh, sages av??) ellers tar den all saft og vekst fra bananstengelen og alle bananene. Er ikke alle som gidder det tydeligvis.

Jon på telefon med mora si, midt i lunchen.

Om ikke en regel så nesten, når katamaranene setter seil er alle på dekk, hoier og står i. Det kreves voldsomt med mannskap for å få opp den lille stoffbiten. Iallefall artig å se på ;-)

 

Vi ble liggende 3 dager i Anse Chaudiere innen vi tok den lange veien videre til neste bukt. Vel lang og lang, tok nesten 40 minutter så var vi trygt ankret i Grande Anse hvor det var enda klarere og finere vann… Og inn ved nytt godt mot, her skal det sjekkes inn ja. Men nei, ikke noe customs eller politi her heller, nei så da så, da får vi ta det i Fort France når vi kommer dit da. I Grande Anse var det også masse skilpadder å titte på, deilig å bade og snorkle, vi ble her i 2 døgn. Vi møtte også Tiranoir (Finn) en annen norsk båt som kunne fortelle at Catara også hadde seilt videre samme morgen i retning Domenique.

 

Trude tester strandstabiliteten i Grande Anse. Vi ligger på svai et sted i bakgrunnen her.

Koselig lite sted, intimt og med en hyggelig restaurant gate

Kort skal skrives til folket der hjemme i kalde nord

Avsted med dinghyen for å snorkle litt i andre enden av bukta. Vi hadde med GoPro kameraet og fikk testet det litt ukder vann.

Fiiine farger på fiskene her da :-)

Denne luringen her er vist ike helt bra å ta på, ganske giftig.

 

Etter 2 døgn var tiden moden for å seile videre til Fort France, capitol city på Martinique og for å hente pake på posten. Ny og bedre trådløs antenne, ja det må vi jo ha, fant Jon ut plutselig en morgen hvor han ikke kom på nett. Sant så var det ganske vrient å finne åpent nett nå, men det skal jo finnes om vi bare har sterk nok sende/mottager selv. Så da ble det å bestille på MailAsail i England, få det sendt med fedEx til kariben. Skulle tro disse speditørene viste hva de holdt på med når de lovte 2 dager frakt til Martinique, men neida. Det skulle ta en uke, men det er kanskje ikke så galt tross alt? Veldig lykkelig når vi endelig fikk tak i pakken på et industriområde, etter å ha purret ut alle som kunne ha noe og mene eller ei om pakken VÅR… Så nå sitter vi her da, med internettkobling i båten (innimellom), hahh…

 

Det gikk også svært så enkelt å sjekke inn i Fort France, det gjorde vi selv på nettet på en datamaskin hos Sea Chandler på brygga. Og godt var det, for datamaskinen spurte ikke hva vi hadde holdt på med de 5 dagene som manglet fra utsjekk forrige land, puhh.

 

Trude poserer foran et stort tre i parken, helt til Iguanen på stammen røpet seg. da skvatt hun bort ja :-)

Skolebiblioteket i Fort France

Marked finnes alle steder, de aller fleste har et utrolig rikt utvalg

Ene dagen hadde de en eller annen slags folkefest. det ble spilt og danset leikaring. Litt slitsomt at de bare hadde en låt som gikk hele dagen og kvelden, og at de holdt på rett ved der vi lå for anker.

Det er mye grafitti i Fort France, men satt i system og meste flott å se på.

Etter å ha ligget litt for mange dager på anker mer eller mindre midt i byen tenkte vi at vi måtte utforske landsbygda og østkysten litt, så da ble det å leie bil og komme seg av sted. Jon var over på nabobåten (Fransk) og spurte pent om de ville svippe oss inn på brygga, greit å ha dinghyen låst fast på båten og ikke på brygga. Pakket tannbørste og badebukse og av sted med oss. Vi feide tvers over landet, dvs over fjellet. Fantastisk å se landsbygda med alle sine bananplantasjer og andre ymse frukter som ble dyrket frem i alle mulige skråninger.

 

Bananplantasje. Det er masse av dette over hele øya, stor eksport industri.

På østkysten var vi innom en del flotte små landsbyer og badesteder innen vi la kursen helt syd mot Saint Anna hvor vi satset på å finne et hotell for natten, og det gjorde vi også. Saint Anna var virkelig et turist sted, artig å se med flotte strender men det holdt med noen timer for oss.

Av sted neste dag rett nord, opp i fjellene igjen og gjennom skoger som var som rene jungelen. Til sist endte vi opp i Le Morne Rouge, en flott liten by øverst i fjellene på høyde med St Pierre. Her beste vi oss for å finne et hotell og tilbringe natten til fjells. Er jo noen måneder siden sist vi overnattet på fjellet, og dessuten var det deilig og svalt her oppe med knappe 23 varmegrader. Midt i byen lå det et staselig hotell, Hotel De Ville. Måtte være en kjede, for hadde da sett dette flere steder eller??? Parkerte og inn for å høre om de hadde ledig rom. Han første vi møtte i haalen stusset litt men så smilte han og ba oss vente litt. Etter å ha sjekket litt ba han oss bli med å snakke med en dame i resepsjonen som så veldig overasket ut. Vi stotret frem på beste fransk/engelsk og spurte pent om et rom for 2 personer for 1 natt. Etter hvert virket det som damen landet litt igjen og hun kunne forklare oss at vi kunne sjekke med et hotell som lå et lite stykke utenfor sentrum. Jaha… På tur ut forstod vi det hele, ikke rart at selv politiet hadde kontor i samme bygg, Hotel De Ville betyr rådhuset ja, akkurat, nemlig ja! Det ble til syvende og sist at vi reiste ned mot vestkysten igjen og etter en kort visitt i St Pierre dro vi tilbake til båten igjen, hjemmelengsel nå.

 

Har sett mye høyt ormegress hjemme i Norge, men her kommer de i form av trær og 10 mtr høyder. Mon tro om ormen er tilsvarende stor?

2 trær som har grodd sammen av lianer og eføy

En pitstopp i St Pierre

 

Dagen etter tok vi turen ut til industriområdet ved flyplassen for å bunkre litt tunge varer, nå som vi hadde leiebil. Det ble handlet inn en del brett med leskedrikke, vin, øl, mat og en symaskin, for det må man jo ha. Da kan vi kanskje endelig få sydd noen trekk til vinsjer, ratt og annet for solskydd. Dinghyen var ganske proppe full så det ble flere turer ut ja.

 

Dagen etter startet vi ved 11 tiden, en kort seiling til St Pierre knappe 12 nautiske mil. Det ble en riktig så fin kosetur. I St Piere la vi anker og gjorde oss klar for avreise til neste dag, Dominique ”here we comes”.

 

Dominique.

Vi var over på ca 6 timer, flott seilvind og stø kurs med bølgehøyde på knappe 4 meter. Igjen holdt vi et snitt på 8 knop noe vi er svært fornøyd med. Noen få nautiske mil fra kysten dro det seg opp til et lite uvær, himmelen mørknet og vinden banket opp i 37 knop på det meste. Da fant låsen på genoaskjøtet ut at nå var det nok, så brått flagret hele forseilet fritt i vinden. Okei, var vel på tide å reve seil uansett, så det ble motorseiling inn siste halve timen innen vi la anker i Roseau. Her møtte vi Morgengry igjen, det var virkelig hyggelig. Vi gjorde avtale for morgendagen om å seile i lag opp til Portsmouth, helt nord i Dominique.

 

Jon opp klokken 06:30, kaffe, morgenbad og så full vask av Dory, hadde samlet litt salt på siste overfart. Vi fikk hektet på skjøtet igjen og var klare for avgang. Vi seilte samtidig med Morgengry og holdt følge mesteparten av turen opp. Vi var nok litt heldige med et par vindslag og hentet et lite forsprang på slutten, men så kunne Morgengry følge oss i kikkerten og reve seil i god tid når de så at Dory la seg faretruende over på slutten når vi rundet siste bukt. 2 ganger endret vinden seg fra ren østa til ren vesta, veeeldig rart og enda rarere når vi møtte en båt som seilte på østavind mens vi seilte på vestavind, vinden skiftet akkurat når vi korresponderte, snedig. Bortsett fra det så var nok dette den beste og en helt fantastisk deilig seildag.

 

Morgengry i fint driv nordover

Utrolig deilig å endelig kunne seile på flatt hav uten store bølger. Vi fikk god fart med 8 knop denne dagen også, helt herlig.

 

Vel fremme i Prince Rupert Bay droppet vi anker, men her måtte vi krype til korset og legge oss på en mooring til slutt. Vi fikk slettes ikke ankeret til å sette seg, det var for mye gress de stedene vi forsøkte. Neste gang skal jeg svømme ned og sikre ankeret om dette hender igjen, tipper det løser det.

 

Vi fikk besøk av Gry og Bård om bord og vi serverte Ande Confit med noen gode flasker rødvin til. Akk så var denne aftenen lykkelig i boks også. Takk for besøket, det var hyggelig.

 

"Indian River" River er en av de mest populære attraksjonene i Dominica. I en av de få flate områder av øya, passerer elva gjennom en region hvor indianerne bodde til det 16. århundre.. Elven ligger like ved Portsmouth downtown, sør for byen. Man er avhengig av en guide med miljøsertifikat og robåt for å besøke elva. Elven renner gjennom tett jungel med rikt dyreliv, under baldakiner av mangrovetrær med slyngende røtter som ly for alle de imponerende land krabbene som holder til her, iguaner og fugler også en liten lokal bar med rum servering. I en av sideelvene til elven ble deler av filmen Pirates of the Caribbean 2 filmet,.

Elven har sitt navn fra indiske Kalinago (Carib-indianere) som hadde en landsby nær ved kysten. Da europeerne kom med sine skip til bukten brukte indianerne elva til å komme seg frem og tilbake og i sikkerhet med sine kanoer.

 

Vi måtte jo prøve denne indian river da, og angrer ikke.
Her er Alexis, vår guide for dagen, infødt Dominiquaner og veldig flink til å ro og fortelle.

 

På vei tilbake til Dory ble vi jaget av en liten regnskyll. Vi klarte oss ombord tørre med et nødskrik!