Saint Lucia og Martinique

Saint Lucia og Martinique

Januar, den kalde gode tida…

Vel her nede er det ikke så veldig kaldt da, og nå har endelig været stabilisert seg og vi er nå offisielt i den tørre årstiden. Dvs at det ikke regner korte harde skurer hver dag lenger, vinden er stabil, sola er stabil og det kommer kanskje en bitteliten regnskur en gang i uka uten at det plager oss.

 

Etter at Andreas og Fredrik reiste videre til Miami og deretter hjem igjen tok vi noen dager på stranda innen vi ryddet båten og tok tak i vanlige rutiner igjen. Også ble det en tur på streetparty når fredagen kom da, litt av et liv ja. I den lokale landsbyen i Rodney Bay er det full fest hver fredag, da triller de ut alle de små barbodene sine og serverer de underligste drikker, musikken spilles på full guffe og hele landsbyen tar av i et forykende reggytempo som varer til langt på natt.

Trude og Gry koser seg med rompunsj, kraftige saker dette her...!

Full fart i gatene hver eneste fredag.

 

Ikke uvanlig at de bruker 80% rom i drinkene sine, det er vel nærmest ansett som narkotika hjemme, iallefall hjemmebrent.

 

Spiste en helt fantastisk deilig fiskemiddag her hos disse to, Blue Marlin, stor porsjon til nette sum av 15 ECD.
Haikjeven i bakgrunnen stammer fra hans egen fangst rett utenfor øya her, slettes ikke dårlig.

 

Tipper hørselen til denna karen ikke er så bra lenger. Han har sittet foran disse høytalerene hver gang vi har vært her...

 

Etter litt for mange dager på brygge uten de store bevegelsene bestemte vi oss for å ta en litt lengre sykkeltur og kikke litt på området rundt Rodney Bay. Etter å ha besteget nærmeste kolle, på sykkelsetet i 35 trykkendes varmegrader (puhh) fikk vi såpass oversikt så vi kunne se oss litt omkring. Boligområdet så ganske dyrt og luksuriøst ut, flotte eneboliger på store tomter, lekkert med opparbeidet hager og nyfriserte palmer. Men ned neste dalføre kunne vi skimte veien videre opp på neste topp og det så ut til å være noe mer autentisk lokalt også. Så da bar det ned første kneika og opp neste, men her stoppet det hele opp. Sykkelen til Trude begynte å knirke høylytt og innen vi var oppe neste topp røk sykkelkjedet hennes rett av. Ja ja, da er det vel bare å trille tilbake da… Ut av huset vi stoppet utenfor kom det en dame og lurte på om vi trengte hjelp, og huset på andre siden av veien kom det en kar og lurte på det samme. Løsningen ble å legge syklene oppi bak på bilen hans og han kjørte oss ned til marinaen igjen, snakk om service du. På turen ned spurte han hvor vi var på tur hen, og da vi sa at vi skulle bare sykle gjennom neste tettsted og opp neste fjelltopp ristet han på hodet som om vi skulle være litt sprø og fortalte samtidig at vi absolutt burde holde oss til området rundt marinaen av veldig bestemte sikkerhetsgrunner. Opp der vil dere ikke, spesielt ikke med sykler og penger i lomma…. Nei, kanskje like greit at kjedet røk da!

 

Vel tilbake huket vi tak i en taxi og ba om å bli kjørt til nærmeste by, Castries city. Først og fremst for å kjøpe nytt kjede og for å se hvordan det så ut der. Han stoppet rett utenfor byen hvor den største og beste sykkelbutikken var. Butikken var absolutt ikke stor men sykkelkjedet fikset de på et blunk. Jeg spurte hva han skulle ha for jobben og svaret var at det kunne vi velge selv. Jeg tilbød han en klem, noe han lo godt av, og så fikk han 10ECD noe han var godt fornøyd med. 10ECD tilsvarer ca 25 kroner!

 

Castries city var ikke stort å skryte av, i alle fall ikke sammenlignet med Rodney bay. Lave skranglete betong og blikkskur, små hull i veggen hvor de solgte alt mulig kina krimskrams og stappe fult av folk overalt. I tillegg er dette havna hvor cruisebåtene kommer inn så det var mye bleke turister med fotformsko som tuslet forskremt rundt i havneområdet, som for øvrig er en lite hyggelig containerhavn. Men vi rotet oss inn på det lokalet ferskvaremarkedet og fikk oss en ordentlig lunch. Maten var helt utmerket, men hva det var aner vi ikke.

Typisk byhus i Castries.

 

Pizza på menyen, fra Dinos pizza inne i byen. Inn med dinghyen og rusle opp for å shoppe. Bare å sette seg i kø med resten av localsen.

Etter ytterligere noen dager slapp vi brygga og la oss ut på anker, endelig, dette er mye mye bedre ja. Så deilig å ligge fritt og kunne bade akkurat når vi vil, bare å hoppe uti. En vanlig morgen forløper som: Våkne, sette over kaffen, morgenbad og så litt kaffe og bok.

Og få levert ferske kokosnøtter og frukt på ripa av en av de mange gutta som padler rundt og selger er helt lekkert.

 

Trude mikser kokos og rum, snasne greier, best å ikke lage for sterk..

Også putte på litt isbiter da. Og isbiter har vi nok av, kjøleskapet fungerer såpass bra ennå at isbitene holder i flere uker om vi legger posen tett mot kjøleelementet.

Tja, hvem er kokosnøtta her da tro?

Alle skal få bade, både folk og hest.

 

Så bestemte vi oss for å seile videre nordover, planen var å slippe Saint Lucia for godt, men helt slik skulle det ikke bli nei. Men Martinique var neste stopp, i 30 knop motvind. Ja ja, opp med seil å klemme på, måtte pøse på med litt motor også da om vi skulle komme frem innen det ble mørkt. Siden vi har hatt store problemer med påhengsmotoren valgt vi å gå inn til Le Marin og på brygge. Martinique som er av Fransk herkomst fornektet seg ikke. Ikke svarte de på radio og når de svarte var det bare en masse svada vi ikke skjønte. Etter å ha lirket oss rundt i havna litt kom det en kar for å hjelpe oss med plass. Det var stappe fullt i marinaen, så litt guide trengtes. Men plass fikk vi, bakke inn og legge tau på moring forut. Typisk Fransk så fikk vi ikke hjelp av de som satt på brygga, ikke overraskendes.

 

Ut havna fra Rodney Bay

 

Sykkeltur i Le marin, kikke rundt på omgivelsene. Veldig greit med sykler, får sett oss rundt da.

 

Trude til rors på tur inn mot Martinique

 

Slettes ikke galt førsteintrykk av Martinique da :-)

På marinakontoret var det 2 varselplakater som utpreget seg spesielt, ene var mosquitos med fare for denguefeber, det andre var det giftige treet manchineel. Vi slapp unna begge farene.

Manchineel er et tre som strekker seg opp til 15 meter høye med en gråaktig bark, skinnende grønne blader og pigger av små grønnlige blomster. Dens frukt, som er like i utseende til et eple, er grønn eller grønn-gul når moden. Treet og dets deler inneholder sterke giftstoffer, noen uidentifisert. Dens melkehvite saft inneholder Phorbol og annen hud irritanter, produserer sterk allergisk eksem. Står man under treet under regn vil det føre til blemmer i huden fra ren kontakt med denne væsken (selv en liten dråpe regn med melkeaktig stoff vil føre til at huden til blemmer). Brenning av treet kan forårsake blindhet dersom røyk når øynene. I noen deler av utbredelsesområdet, mange trær bære et faresignal (for eksempel på Curaçao), mens andre er merket med en rød "X" på stammen for å indikere fare. I de franske Antiller er trærne ofte merket med en rødmalt bånd et par meter over bakken. På Bonaire, er trærne umerket. The Caribs brukte saften av dette treet for å forgifte sine piler noe som sikret en langsom og smertefull død. Et grøtomslag av banan ble brukt av Arawakindianere og Taino som en motgift mot slike pilgiftstoff. The Caribs var også kjent for å forgifte vannforsyningen til sine fiender med bladene. Treet er blandt ett av de 10 giftigste plantene i verden!!

 

Le Marin svarte vel i grunn til forventningene, stor havn, masse båtustyrsbutikker, for øvrig ikke mye til by, men litt fikk vi da kikket rundt på sykkelturene våre. Vi hadde lest oss opp og viste at her på øya har de det meste, hadde også hørt at det var dyrt, men det var ennå dyrere enn vi hadde trodd. Og her skulle vi altså kjøpe påhengsmotor, pokker også. Etter å ha sondert en masse butikker valgte vi en liten kremvisper av motor, 2,5 hester til den nette sum av 8000 kroner. Når vi da sjekket pris og tid på å løfte opp Dory for å ta service på roret rant begeret nesten over, de skulle ha 10.000 kroner kun for å løfte båten og tid hadde de allerede om 14 dager, yeah right! Rett på telefon til Saint Lucia og der kunne vi få tid med en gang og vesentlig billigere. Så da ble det slik, etter noen dager seilte vi sydover til Rodney Bay igjen, la oss på anker noen dager og så var vi klare for å være landkrabber noen dager igjen.

 

Opp på land på Saint Lucia.
Her henger Dory, naken nedentil igjen og denne gang uten ror, huff å huff.

Hmm, rydde litt opp i baugpropellen også. Hadde vist glemt å male den sist gang så her var det litt å skrape og pusse ja.


 

 

Nå er vi atter lagt oss ut på anker igjen, det var deilig å kjenne atlanterhavets vuggende rytmer igjen. Blir for lenge med noen dager på land ja!

 

Også måtte vi ha en kokosnøtt til da, denne gangen fersk og grønn og mye letter å åpne da.

Om en liten ukes tid er vi atter på tur nord-vestover og vi skal nok stoppe på flere idylliske plasser på Martinique.